Seterbruk og oldfunn

I lovene fra middelalderen møter vi seterbruket som en selvfølgelig kjensgjerning nied til dels meget detaljerte bestemmelser, som gir et umiddelbart inntrykk av at her står vi overfor meget gamle bruksformer. Det er dypt betegnende at Magnus Lagabøters landslov—her som på så mange områder—bare liar en til dels forkortet gjengivelse av landskapslovenes bestemmelser og bare med nokså uvesentlige tilføielser. Hadde seterbruket først utviklet sig i middelalderen, er det vel rimelig at landsloven ikke bare hadde vjert en redaksjon av eldre regler, men også hadde hatt tilføielser av mer reelt innhold. Seterbrukets ærverdige preg alt i middelalderen fremgår til overflod av en vending som landsloven har tatt i arv fra Gulatingsloven der det om setermerkene i fjellet heter at de skal vjcre som de har vtert fra gammel tid, at forno fare.