Mot Fremtidenn

Denne minnefest har væert samlet om ham, den ene store, kongeørnen Roald Amundsen, som til slutt seilte dodsferden inn i havet. Og den har vært samlet om den ene store, gigantiske bedrift, Sydpolserobringen. Idet vi minnes den som en dåd i vår egen folkeætts og i menneskehetens historie, har vi også grunn til å minnes, at den ikke kan isoleres fra en norsk innsats i syd, som hadde muliggjortden. Hverken Roald Amundsen eller Scott hadde noensinne kunnet gå inn gjennem Rosshavets is til sine faste stasjoner på det antarktiske kontinent, uten at norske ekspedisjoner lenge for hadde vist vei i de antarktiske farvann.

Jeg er redd for det er ikke så svært mange som kjenner til eller husker, at den forste som overhodet har satt foten på det svaere antarktiske kontinent var en nordmann, kaptein Henrik Johan Bull fra Tonsberg, som pa den bekjente Antarctic-ekspedisjon gikk i land     

Noen Dyregeografiske Trekk I Nordhavenes Bunndyrverden

Undersøkelser over de dyregeografiske forhold i havet er et gammelt kapitel i norsk zoologis historie. Alt bortimot midten av forrige århundre la nordiske forskere grunnen til hele den glasialgeologiske forskning, som i sin oprinnelse vesentlig må betegnes som en gren av den marine dyregeografl. Den fremste norske representant i disse arbeidene var ingen mindre enn Michael Sars.

Vi kan si at det centrale i hans dyregeografiske studier blev reliktene. Under klimaforholdenes endringer — hvis havet på et område blir varmere eller koldere enn før — vil mange dyrearter ophøre a leve på vedkommende lokalitet, den vil komme til å ligge utenfor grensene for disse dyrearters sammenhengende leveområde. Vi sier ofte med større eller mindre berettigelse, at arten »trekker sig tilbake fra« området; men mindre bevegelige bunndyr dør i virkeligheten ut der de for holdt til, uten å »vandre« sin vei. — I de store istidene, da havforholdene langs alle de skandinaviske kystene var     

De Første Efterretninger Om Østgrønlændingerne 1752

Som bekendt var det helt til henimod det 19. hundredaars slutning den almindelige mening, at sagaernes »Eystri bygð» var beliggende paa Grønlands østkyst. Det var egentlig først H. P. v. Eggers' prisafhandling (1793), støttet paa Arctanders 1777—79 foretagne undersogelser af ruingrupperne i Julianehaabs distrikt, der rokkede ved denne tro, dog uden endeligt at omstøde den. Dette skete først ved Holms og Gardes ekspedition 1884—86.

Efter Grønlands anden kolonisation ved HANS EGEDE blev der gentagne gange gjort forsøg paa at naa frem til den formentlige østerbygd, dog uden resultat. Men i sommeren 1752 foretog PEDER OLSEN WALLØE sin bekendte opdagelsesrejse til Grønlands østside, der lykkedes forsaavidt som han virkelig naaede sønden om Grønland og et stykke op ad Østkysten — dog uden nogetsomhelst resultat med hensyn til spørgsmaalet om Østerbygdens beliggenhed.     

Otto Neumann Sverdrup

Det Norske Geografiske Selskab vil iaften atter feire minnet om en av våre store polarforskere, som er gått bort. Denne gang den siste av de tre, som vant verdensberømmelse og fremfor nogen annen henledet verdens opmerksomhet på Norges store innsats på polarforskningens område.

OTTO NEUMANN SVERDRUP fikk sitt forste inntrykk av de arktiske egne og forholdene deroppe, da han 1888 deltok i NANSENS Gronlandsekspedisjon. Han la allerede den gang for dagen de utmerkete egenskaper, som gjorde ham særlig skikket for deltagelse i sådanne ekspedisjoner. Således under den faretruende situasjon, hvori ekspedisjonen befant sig en natt i drivisen, da han overtok vaktholdet, mens ekspedisjonens ovrige deltagere gikk til ro for a samle krefter til den kamp, såm syntes å forestå med det oprorte havs voldsomme brenning. SVERDRUP viste ved den anledning en ro, besindighet og koldblodighet, som var mer enn beundringsverdig.

At han også var en praktisk og nevedyktig mann viste han, da han efter fremkomsten til vestkysten sammen nied Nansen av det mest primitive materiell laget den seilduksbåt, hvormed de to rodde den lange Ameralikfjord ut til Godthab.     

Trekk Av Afrikas Eldre Kolonisasjonshistorie

Det var naturlig, at Afrika blev den av de andre verdensdeler, hvor famlende forsok på europeisk kolonisasjon i mer moderne forstand forst blev foretatt. Det var geografisk betinget av Afrikas umiddelbare nærhet, av dets beliggenhet som Europas nærmeste nabo mot syd. Det var det samme geografiske forhold som også i oldtiden hadde medfort den nordafrikanske rannsones politiske tilknytning til det romerske verdensrike, det som jo i virkeligheten har vært verdens storste rannstat, idet det tilslutt omfattet alle den gamle verdens rannland rundt Middelhavet, både i Europa, Asia og Afrika. Vi har sidestykker til dette politisk-geografiske forhold i de mindre, nordeuropeiske rannstater i Middelalderen, det norske Nordhavsvelde, det svenske Østersjøvelde og det danske Nordsjovelde.

Det var selvfolgelig følkene på Pyreneerhalvoen, portugiserne og spanierne, som gjorde de forste forsok på å stifte erobringskolonier i Atlaslandene. Og foruten erobringslyst og ekspansjonstrang som de drivende krefter i kolonisasjonen kom her ennu et nasjonalt og et religiøst moment med, motsetningen mellem maurerne og Pyreneerfolkene efter ca.     

Ekspedisjonen til Svalbardfarvannene

Ekspedisjonen foregikk med marinens opsynsskib »Michael Sars« (207 brutto tonn) og blev ledet av hydrograf, sjøkyndig ved Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser, Rolf Kjær som blev assistert av skibets officerer (kaptein P. L. Münister, premierløitnantene L. Jansen og Erling Kjær), spesialofficerer og mannskap, i alt 26 mann; av disse hadde premierloitn. Erling Kjær tidligere arbeidet som hydrograf.

Ekspedisjonens opgaver bestod i oplodningsarbeide, oesanografiske og meteorologiske undersokelser i farvannene mellem Bjørnøya og Vest-Spitsbergen tillikemed tidevannsobservasjoner pa selve Bjornoykysten. Ekspedisjonsfartoiet blev utrustet i Harstad de siste dager av mai og ekspedisjonen varte til 10. juli. »Michael Sars« forlot forste gang Tromso 2. juli, gikk ut ved Torsvåg fyr og begynte oplodningsarbeidet neste dag da man fikk Bjornoya isikte. 4. juli gikk man inn til Austervag efter forst a ha anlopet Sorhamna og Russehamna på sydostkysten for å soke etablert en tidevannsmalestasjon. I AustervSg blev i dagene 4.—6. juli oprigget en automatisk tidevannsregistrator ved.     

Finske Slektsnavn Og Stedsnavn på Finnskogen

Bøndene i Savolax, Finnland, har fra meget gammel tid hatt og brukt særpregede slektsnavn. Alle innflytterne til de norske Finnskogene kjente sine slektsnavn. Solør-flnnene brukte dem lenge og holdt dem ved like iallfall sig imellem. Hertil bidrog Karl Aksel Gottlunds opfrisking av dem i 1820-årene svært meget. De norske embedsmenn — især prestene — spurte gjerne bare efter fornavn og farsnavn med tilføielse av -sen, og disse navn er da for det aller meste blitt innført i dokumenter og protokoller. Således flnnes det i folketellingslistene fra 1664—1666 ikke et eneste finsk slektsnavn. De første sadanne begynner imidlertid allerede samtidig å optre i tingprotokollene, der de i lang tid fremover er å finne.

Matriklen av 1665 har noen ganske få flnnenavn; men i det spesielle finnemanntallet av 1686 — optatt av foged og sorenskriver i forening — vrimler det av dem. Endelig har Karl Aksel Gottlund sacrdeles fyldige navnelister i sine dagboker (1821), fra     

Roald Amundsen

Da kaptein Oscar Wisting dode ombord i Fram natten mellem den 3. og i. desember 1936, hadde han alleredo utarbeidet den tale han skulde holdt på Det Norske Geografiske Selskabs og Norsk Polarklubbs minnemote den 14. deseraber 1936, 25-årsdagen for Roald Amundsens og hans menns fremkomst til Sydpolen. Manuskriptet blev funnet hos ham.

Wistings tale blev fremfort av kaptein Hj. Riiser-Larsen på motet i Aulaen, hvor de vakre minneord fra Roald Amundsens o trofaste ledsager gjennem mange år gjorde et sterkt inntrykk. Det blev samtidig en siste hilsen fra den avdode til Geografisk Selskap, som talte ham blandt sine æresmedlemmer, til Polarklubben, hvis styremedlem han var.

Manuskriptet er av fru kaptein Wisting overlatt Det Norske Geografiske Selskab. Vi gjengir her innledningen og avslutningen av kaptein Wistings tale. Red.

Når hele Norge, ja kanskje det meste av verden i dag feirer Roald Amundsen og hylder hans minne, så er det vel     

Geografisk kronikk

Wilkins-Hearst antarktiske ekspedisjoner 1928—30. Roald Amundsens glimrende reise til sydpolen i 1911 danner avslutningen på en epoke. Den betegner høidepunktet av datidens teknikk i utrustning og utførelse. Det var den norske polarteknikk, utviklet av Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Roald Amundsen, bundet til hundesleder og norske ski, som her feiret sin største triumf. Så kom verdenskrigen, og med den kolossale utvikling som flyvemaskinene fikk da, blev en ny tid i polarforskningen innledet. I den antarktiske forskning er Wilkins pioneren for den nye tids teknikk. Alt i 1920 reiste han som deltager i en flyveekspedisjon til Deception-øen (Syd Shetland), hvor han lærte å kjenne »the sterling qualities of the captains and managers of the Norwegian whaling companies«. Det var ekspedisjonens mål å utforske Kong Edward VII land og nå sydpolen ved hjelp av flyvemaskiner. Den hadde til sin rådighet 12 gamle militærflyvemaskiner, som det var hensikten å bruke i skift til sydpolen, idet mere enn halvparten av dem skulde efterlates på veien.     

Finnskogene I Norge

Mangen. De eldste finner ved sjøen Mangen — Sigfrid og Morten i Sør-Mangen — synes å ha vært fastboende allerede tidlig i 1630-årene. Den forste er i den gamle folketelling opfort med en alder av 70 år, mens Morten da var død, idet enken Berte er notert som bruker av den ene plassen i Sør-Mangen. Straks efter bygslet imidlertid Per Sigfridsen — fodt i Mangen 1635 — Morten og Bertes plass av sogneprest Jens Boalth (sies ved de tider å ligge under »Mangen hospitalsgods«).     

Gunnar Isachsen

Major Gunnar Isachsen avgikk ved døden i Oslo 19. desember 1939. Han var født i Drøbak 3. oktober 1868 av foreldre skibsfører Niels Isachsen og Cecilie Marie, f. Sivertsen. Han blev student (realartium) i 1888, offiser 1891 og blev s. å. (18. oktober) premierløitnant i kavaleriet, gjennemgikk centralskolen 1898, 28. oktober 1899 blev han rittmester, og major i 1924. Han tok avskjed som fastlonnet offiser i 1917. Studieophold ved Marineobservatoriet i Wilhelmshaven 1898. Tjenestegjorde 1903—05 i den franske armé i Nord-Afrika, der han deltok i militærekspedisjoner i Algier og Sahara, og derefter ved 2. kyrassérregiment i Paris. Gjennemgikk havforskningskursus i Bergen i 1908.     

Norvegia-ekspedisjonen 1930—1931

Efter et fravær av bortimot fire år vendte konsul Lars Christensens undersøkelsesskib »Norvegia« via Cape Town tilbake til Sandefjord den 15. mai 1931.

Siden skibet forlot Norge 26. september 1927 har det foretatt fire tokt i Sydhavet.

På det forste tokt 1927—1928 blev der arbeidet på Bouvet-oia, i havet omkring den og sondenfor.

I sesongen 1928å1929 strakte arbeidsfeltet sig fra Bouvet-oia til havet vest for Syd-Shetland, i syd til 71° 11' S og i vest til 140° 49' W.

I den folgende sesong 1929—1930 kartlagdes ved flyvning vestre del av Enderby Land, Dronning Maud Land og vestre del av Kronprinsesse Martha Land, ost for Coats Land.

Planen for »Norvegia«s fjerde tokt, 1930—1931, var under omseiling av Sydpollandet a foreta undersokelser av hvalforekomster og åte, merking av hval samt oseanografiske og meteorologiske undersokelser. Videre skulde man undersoke om de tvilsomme øier, Trulsoia, Nimrod-oiene og Dougherty-oia eksisterte.

Fartøiets besetning og utstyr var alt pa vei til Cape Town     

Opdagelsenes Nye Århundre

D^a den store danske opdagelsesreisende Knud Rasmussen vendte tilbake fra et lengre ophold hos innlandseskimoene ved Back River i det nordligste Kanada skrev han bl. a. føgende om dem i sin dagbok:

»When I cast my thoughts back to all those big statured, goodlooking and happy people, the enthusiasm I felt for them while in their company has not been at all lessened by impressions received at other places. To me these eskimoes will always be the most handsome, elegant and hospitable people I met on my long journey; indeed the healthiest and happiest I have ever lived with«.¹

Den amerikanske reisende Joe Bernard som ogsa har opholdt sig blandt disse innlandseskimoene har en litt annen opfatning av dem. Han skildrer dem som det usleste, upåliteligste og elendigste folk han noensinne har sett eller hort tale om. Og heri støttes han på det hjerteligste av deres nabostamme.

Jeg er ikke     

Ekspedisjonen til Spitsbergen

Formålet med ekspedisjonen til Spitsbergen sommeren 1930 var en inngående undersøkelse av den mesozoiske lagrekke i Isfjordområdet. Denne undersøkelse, som av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser blev overdratt mig, var ønskelig for å kunne supplere de resultater, som var opnådd på de tidligere Spitsbergenekspedisjoner.

Vi reiste fra Harstad 2. juli med kulldamperen »Inger Elisabeth« og kom til Longyearbyen 5. juli. Opholdet på Spitsbergen varte til 26. august da man forlot Adventfjorden med en kulldamper.

Undersokelsene blev foretatt på ostkysten av Nordfjorden (Dicksonlandet) ved Sassenfjorden, Adventfjorden, Gronfjorden og i omradet mellem Festningen og Russekeila. Der blev arbeidet i den sakalte perm, i trias, jura og krittformasjonen.

Fra disse lag forela der allerede et ganske betydelig materiale, for storste delen innsamlet på Hoels ekspedisjoner og bearbeidet av mig. Meget nytt om stratigrafien og mesozoikums faunistiske forhold var derved fremskaffet, men like mange nye sporsmal blev reist, særlig angaende de forskjellige horizonters gjensidige beliggenhet og og deres plass i andre områders stratigrafiske system.     

Fridtjof Nansen

Så er han borte. — Ennu i sin fulle kraft, med sinnet fullt av planer, med store opgaver foran sig, blev han grepet av sykdommen som ikke mere slapp ham. Og vi sitter fattige tilbake.

For Det Norske Geografiske Selskab stod Fridtjof Nansen i en klasse for sig selv. Da en rekke menn i juni 1889 kom sammen for å foreslå oprettet et norsk geografisk selskap var foranledningen den at en ung norsk naturforsker lykkelig og vel var kommet hjem fra en ferd tversover Gronlandsisen — den forste, vagsomme ferd fra kyst til kyst. Og i det nystiftede selskap blev der nogen få måneder senere av samme mann fremlagt en av de dristigste og mest storslagne planer til en forskningsreise som nogengang er utformet: planen om a la sig drive i en sterk skute tversover det isfyllte nordpolarhav.

Det Norske Geografiske Selskab er opstatt og vokset frem omkring Fridtjof Nansen.     

Vinterisganger i Østerdalen En Kritikk Over Den Sakkyndige Kommisjons Innstilling

Det liar i de senere år flere ganger hendt, at Glommen midt på vinteren er rammet av store, ødeleggende isganger. Dette inntraff som det vil erindres såvel i vinteren 1926—27 som i 1927—28. Efter den store isgang i desember 1926 blev den sammenpakkede is liggende til midten av juli måned. Isgangen i 1927 medforte, at elveleiet på en strekning av 17 km var opfyllt av ismasser. Flere hundre dekar dyrket mark blev oversvømmet av is og vann, og all dyrket jord langs elven fra Stor-Elvdal kirke til Bjorånesset var nediset. Hvor elvebreddene var høie fantes is å være stuet op til 10 m's hoide over elven.

Om våren losnet ismassene, og vann og is skyllet inn over eiendommene Treseng og Koppang. Den forvoldte skade blev taksert til over kr. 120000. Som øieblikkelig hjelp til de skadelidte innkom der ved en landsinnsamling ca. kr. 10000 og det offentlige ydet kr. 20000 samt stillet et belop på kr. 38000 til disposisjon for Ian til innkjop av såvarer og kunstgjodning.     

Norges Svalbard- og Ishavs Undersøkelsers Ekspedisjoner Til Øst-Gronland Sommeren 1937

Sommeren 1937 blev der som vanlig sendt to ekspedisjoner til Øst-Grønland for å avløse mannskapene ved de meteorologiske stasjoner Torgilsbu og Myggbukta. Ekspedisjonen til Nordost-Grønland førte dessuten en del folk til og fra fangststasjonene. der oppe. Der blevikke utført noe videnskapelig arbeide på disse ekspedisjonene.

EKSPEDISJONEN TIL NORDØST-GRØNLAND

Denne ekspedisjonen hadde iår et meget omfattende program, idet den i lopet av omkring 6 uker skulde besoke alle norske hovedstasjoner fra Kong Oscars Fjord på 72° n. br. i syd op til vel 76° n. br. Isforholdene ved Nordost-Grønland var i sommer så tisedvanlig vanskelige at det kan være av interesse å gi en mere utførlig rapport om ekspedisjonens forløp.

Som ekspedisjonsfartøi blev leiet M/K Polarbjørn av Brandal, skipper Kristoffer Marø. Fartøiet var utstyrt med ekkolodd og radiopeileapparat. Følgende 15 mann fulgte med til Øst-Grønland for å overvintre: Telegrafist Johan Holm og fangstmennene Arne Jacobsen, Anders Godager og Johan     

Det østerrikske kart over Jan Mayen og høiden av Beerenberg

Jan Mayen blev opdaget av hollenderen Jan Jacobz May i 1614. I de første år efter opdagelsen var der en livlig hvalfangstvirksomhet ved øen. Der blev optatt kartskisser av hvalfangerne, dog uten noen høideangivelse for Beerenberg. Den første som angir fjellets høide er englenderen William Scoresby, jun., som optok et kart over øen i 1817. Der blev senere gjort målinger på den norske Nordhavsekspedisjon i 1877 samt på den østerrikske ekspedisjon, som overvintret her 1882—83. Det østerrikske kart over øen i målestokk 1 : 100 000 av A. Bóbrik von Boldva blev i sin tid regnet for det mest detaljerte kart over noget polarområde. I 1921 blev Beerenberg for første gang besteget av sveitseren P.-L. Mercanton og englenderen J. M. Wordie. Disse herrer foretok hoidemåling med aneroidbarometer.     

Ekspedisjonen til Franz Josefs Land

Ekspedisjonen hadde til formål videnskapelige undersøkelser på Frans Josefs Land og i tilliggende strøk, samtidig som fartøiet skulde drive almindelig fangst under opholdet der. Som ekspedisjonsfartøi blev leid selfangeren M/S Bratvaag av Ålesund, skipper Peder Eliassen. Ekspedisjonens leder og geolog var forfatteren, som zoolog deltok cand. real. Adolf Sørensen og som botaniker Olaf Hanssen. Foruten skipperen utgjorde besetningen 13 mann, og vi var således i alt 17 mann. Bratvaag har en bruttodrektighet av 96 tonn og er forsynt med en 120 HK Bolindermotor som gir det en fart av 7—8 knop. Trådløs telegraf hadde vi ikke, bare en almindelig lampemottager.

Vi forlot Ålesund 26. juli og kom til Tromsø den 30. Samme kveld seilte vi videre og var neste morgen på vestsiden av Sørøya hvis bratte styrtninger mot sjoen og plataaktige overflate minner adskillig om den sydlige del av Bjornoya. Den 1. august hadde vi havblikk, om eftermiddagen en svak bris og så stille igjen.     

De norske flyvninger i Eirik Raudes Land Sommeren 1932 og påvisningen av flyveplassene der

Takket være Lars Christensens generøse tilbud om å stille sitt Lockheed-Vega-fly »Qarrtsiluni« til rådighet og Tiedemanns Tobaksfabriks storartede pengegave lyktes det Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser å få satt luftkartlegningen av Eirik Raudes Land ut i livet ifjor sommer. Luftkartlegningsflyet tok bensin for 20 timers flyvning — aksjonsradien var ca. 3000 km. Motoren var en 220 hk.s Wright Whirlwind — den samme type Lindbergh brukte under sin epokegjørende Atlanterhavsflukt mai 1927. »Qarrtsiluni«, som er et amerikansk rekord-monoplan, blev på vårparten ifjor fløiet til Berlin som landmaskin av marineflyveren løitnant Erik Storm. Ved Hansa Luftbild blev der montert i maskinen et Zeiss seriemålekamera og foretatt en rekke prøveflyvninger. Ombord i Grønlands-ekspedisjonens fartoi »Polarbjorn«, som i sommer hadde fått sin motor forsterket til 360 hk, blev flyet fraktet til Eirik Raudes Land sammen med Wilhelm Omsteds Spartanfly, en sportsmaskin som blev brukt under rekognosering av flyveplasser og til ispatrulje. Spartanflyet blev ført av løitnant Sigurd Aagenæs, som sammen med Omsted blandt annet har foretatt en flukt over Galdhøpiggen med denne maskin.