Om Misforholdet Mellem Nedbørhøidene Og Vannføringen I Elvene

En av de viktigste opgavene for nedbørmålingene er å være til hjelp for beregning av vannføring i elvene. Skal nedbørmålingene tilfredsstille denne opgave, forlanges ikke bare at observatørene utfører målingene korrekt, men også at målerne opfanger den virkelige nedbør på stedet og at stasjonsnettet er såpass tett at man med letthet kan regne sig til hvor meget nedbør det er falt innen hele nedbørsfeltet for et vassdrag. Da vårt land er så sterkt kupert og mer enn halve landet ligger i en høide av over 500 m o. h. og op til hoider av ca. 2500 m o. h., har det særlig interesse å kjenne til nedbørmengdene i de forskjellige høider over havet.

For vi går over til å behandle resultatene, skal vi se litt på det materialet vi har å gjore med.

I tabell 1 er gjengitt antall stasjoner som målte nedbor fra 1870 og frem til idag.     

Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelsers ekspedisjon til Sydøst-grønland Med »Heimen« Sommeren 1931

Østgrønlands kyst mellem 621/2° og 641/2° horer til tross for sin sydlige beliggenhet til de minst bereiste og minst utforskete deler av Grønland. Dette skyldes nærmest isen som ligger som et belte foran land, stadig i drift sydover med den østgrønlandske strøm. Isen består for en stor del av baksis, det er gammel havis fra nordligere bredder, men også av kalvis og isfjell fra Østgrønlands mange og store breer. Isbeltet veksler meget efter årstidene, og også i forskjellige år, med hensyn til bredde og tetthet, og senhøstes forsvinner havisen som regel helt. I tidens løp, og særlig i eldre tid, har det vært gjort mange mislykkete forsøk på å trenge med fartøi gjennem isen inn til Sydøstgrønland, noe som ikke skal omtales nærmere her, men det an vel sies at kysten i det hele har hatt ry for å være vanskelig tilgjengelig om sommeren.     

Randmorener i Sørvest-Norge

På de praktisk talt snauskrapte 800—1000 m hoye heiene sønnenfor indre del av Jøsenfjorden ligger en imponerende, flere km lang, opptil 5—7 m høy, skarp, morenerygg. Den består nesten utelukkende av hodestore til husstore, kantrundete grunnfjellsblokker (gneis og granitt). Bøndene i disse traktene kaller den Trollgaren (fig. 27).

Det var kjennskapet til Trollgaren som ledet meg inn på. undersøkelsene i Ryfylke. Jeg har funnet lignende morenerygger på fjellene sydover mot Lysefjorden. De er sannsynligvis alle avsatt ved samme brerand, og hører til det jeg har kalt Trollgaren-stadiet. Vestenfor Trollgaren-stadiet ligger det morener etter et eldre, mektigere bre-stadium, Lysefjord-stadiet. Disse moreneryggene loper som kjempemessige steingarder, tvers over snauf jellet mellom fjordene (dalene) og videre som sidemorener langs fjord (dal-) sidene til de når de store, tidligere kjente frontmorener f. eks. i Lysefjordmunningen, foran Haukelivann (Esmarkmorenen) og foran Ø. Tysdalsvann. Slik har jeg klart å følge en praktisk     

De Første Efterretninger Om Østgrønlændingerne 1752

Som bekendt var det helt til henimod det 19. hundredaars slutning den almindelige mening, at sagaernes »Eystri bygð» var beliggende paa Grønlands østkyst. Det var egentlig først H. P. v. Eggers' prisafhandling (1793), støttet paa Arctanders 1777—79 foretagne undersogelser af ruingrupperne i Julianehaabs distrikt, der rokkede ved denne tro, dog uden endeligt at omstøde den. Dette skete først ved Holms og Gardes ekspedition 1884—86.

Efter Grønlands anden kolonisation ved HANS EGEDE blev der gentagne gange gjort forsøg paa at naa frem til den formentlige østerbygd, dog uden resultat. Men i sommeren 1752 foretog PEDER OLSEN WALLØE sin bekendte opdagelsesrejse til Grønlands østside, der lykkedes forsaavidt som han virkelig naaede sønden om Grønland og et stykke op ad Østkysten — dog uden nogetsomhelst resultat med hensyn til spørgsmaalet om Østerbygdens beliggenhed.     

Det østerrikske kart over Jan Mayen og høiden av Beerenberg

Jan Mayen blev opdaget av hollenderen Jan Jacobz May i 1614. I de første år efter opdagelsen var der en livlig hvalfangstvirksomhet ved øen. Der blev optatt kartskisser av hvalfangerne, dog uten noen høideangivelse for Beerenberg. Den første som angir fjellets høide er englenderen William Scoresby, jun., som optok et kart over øen i 1817. Der blev senere gjort målinger på den norske Nordhavsekspedisjon i 1877 samt på den østerrikske ekspedisjon, som overvintret her 1882—83. Det østerrikske kart over øen i målestokk 1 : 100 000 av A. Bóbrik von Boldva blev i sin tid regnet for det mest detaljerte kart over noget polarområde. I 1921 blev Beerenberg for første gang besteget av sveitseren P.-L. Mercanton og englenderen J. M. Wordie. Disse herrer foretok hoidemåling med aneroidbarometer.     

Nansen og Polhøgda

?Solen Går ned over Kolsås, det er skjønn vårkveld ute, bjerken i lysegrønt slør, engene grønne og åsene blå, bølgende langt borte. Det er min verden, den flekk av denne jord hvor jeg er hjemme, skjønn er den — — —.?     

Materialevandringen og Sedimentationen i Karlsgårde Sø og dens tilløb

Karlsgårde Hydroelectric Power Station in SW Jylland had troubles with sedimentation in reservoir and canals. The extent of it has been measured and, throughout one year, monthly measurements were made of the bed load transport and of suspended load transport in the rivers flowing to the power station. A relation between discharge and bed load transport as well as between discharge and suspended load transport has been calculated. The amount of material transported during an “average year” has been found by means of duration curves. Some of the applied methods are described. The bed load transport was measured by various methods a.o. by measurement of the downstream advance of the bedforms. Fluorescent- coloured sand was used as tracer material. Its migration gave a qualitative impression of the intensity of the material transport which proved to be in good accordance with the other results. However, this method is too laborious for a quantitative determination of sediment transport.     

Bredemte sjøer i Sunndalsfjellene

Efter å ha lest Christen Smiths (1813) og Ove Dahls begeistrede skildringer (1892, 1893) av den rike fjellflora i de ville fjelldaler nord for Snehetta, omgikkes jeg allerede i min studietid med planer om å utarbeide en monografi over disse høifjellsstrøk. Men skjebnen vilde det anderledes. Først i 1922 fikk jeg anledning til å gjøre en kort botanisertur fra Gjøra i Sunndalen og sydover til Reppdalen og Gruvedalen. På grunn av en viss geologisk innstilling gjorde landskapet kanskje et enda sterkere inntrykk på mig enn på de nevnte forskere. I dalbunnene og langs fjellsidene fant jeg utvetydige spor efter høitliggende sjøer og isdemninger¹, og det demret allerede den gang for mig at det her måtte være en sammenheng mellem de botaniske og geologiske fenomener. Efter hjemkomsten leste jeg den amerikanske forsker Barretts geniale lille avhandling »The Sundal Drainage System« (1900), som i høi grad bidrog til å klargjøre mine geomorfologiske begreper.     

Moskusoksen i Øst-Grønland

Øst-Grønland er kjent for sin vildtrikdom fremfor alle andre områder i Arktis. Der er den økonomisk viktige rev, hvitrev og blårev. Dens mengde veksler fra år til år, antagelig efter foden, efter gode lemen-år folger gjerne gode rev-år. Der er rype og hare, på sine steder i betydelig mengde. De har ennu ikke rukket å få den rette forståelse av mennesket, den farligste av alle fiender, og er derfor lite sky. Ute i isen traver bjørnen om, den gjor også lange turer innover land, især i bærtiden. Den hvite polarulven var kanskje tallrikere for nogen tid siden, da der var store flokker av rein. Nu er reinen helt forsvunnet. Man mener at den er utryddet av ulven, og ulven har fått Ion som forskylt, den har ikke lenger så lett for å få noget å spise.

Men det merkeligste av alle dyrene i Øst-Gronland er allikevel moskusoksen, Ovibos moschatus, som zoologene kaller den.     

Uvdølenes skreppehandel og driftetrafikk

Skreppekarenes omforselshandel har eksistert i vårt land helt siden middelalderen, 12.—13. årh.¹. Allerede Håkon Håkonsson gav en retterbot som la hindringer i veien for denne handel, angivelig for å få handelslystne lauskarer til å ta arbeid hos bøndene om sommeren. Senere i århundrene er holdningen overfor »bissekreramerne« den samme, til dels strengere, og forbudene mot omførselshandelen inngår da uttrykkelig i byprivilegiene. De stadig nye behandlinger av saken viser imidlertid tydelig nok at skreppehandelen ikke lot sig stagge. Det samme gjelder også den almindelige landhandel, som blev drevet i smug². Begge handelsformer svarte til et virkelig foreliggende behov. Det ser ut som skreppehandelen aldri har hatt et større omfang enn i annen halvpart av forrige århundre. Gjennem hele århundret steg folketallet sterkt, og handelsbehovet likeså. Den store sverm av landhandlerier vokste ikke frem før sent i århundret, delvis fordi kommunikasjonsnettet var utilstrekkelig utviklet og delvis fordi der lå ohindringer i veien for denne omsetningsform helt til handelslovene av 1857 og 1866, på samme tid som skreppehandelen på en måte kan sies å være begunstiget ved de friere vilkår den fikk ved handelsloven av 1842.     

Urdebøskredet I Rauland Reisenotater

På en tur sommeren 1935 overnattet jeg 6—7. juli på Øygarden ved øvre enden av Totak i Rauland. Det lange dalforet til Songa kommer her ned. Det ligger flere bruk ovenfor Øygarden, nemlig gården Urdebø og en del bureisingsbruk. Fra Øygarden gar en simpel sti til Urdebø. Den fører tvers over den mektige Urdebøurdi (Urebøuri), en 20 minutters spasertur gjennem et felt av kolossalblokker som her sperrer dalen på tvers. Efter onske av dr. Arne Bugge og i tilknytning til hans artikkel om fjellskredene i dette hefte skal jeg her gjengi to fotografler fra stedet og meddele noen notater jeg gjorde ved mitt besøk.

Urdebøurdi er en veldig f jellskred-ur som er ramlet ned fra f jellet på nordsiden av dalen (som her går fra vest mot øst) - se fig. 1. Skredet er gått helt over dalen og litt op i den motsatte dalside, hvor det har buttet mot.     

Til Østgrønlands historie

Blandt de emner som Østgrønlands fattige historie byr forskeren, er det ikke uten interesse å undersøke i sammenheng følgende to sporsmål:

Først, hvad man i gamle dage visste — eller mente å vite — om østgrønlands befolkningsforhold.

Og dernæst: hvordan det er gått til, at størstedelen av østkysten,særlig Sydøstgrønland, er blitt avfolket i nyere tid.     

Norges Svalbard- og Ishavs-Undersøkelsers Ekspedisjonertil Øst-Grønland og Svalbard I Året 1936

Sommeren 1936 blev der utsendt to ekspedisjoner til Øst-Grønland for å avløse mannskapet på de meteorologiske stasjoner Torgilsbu og Myggbukta, samt skifte ut folk på en del av fangststasjonene i Nordøst-Grønland. På disse ekspedisjoner blev der ikke utført noe videnskapelig arbeide.

Forskningsarbeidet på Svalbard blev i 1936 fortsatt ved en stor ekspedisjon, hvori deltok topografer, flyvekartleggere, hydrografer, geologer, botanikere m. fl. Siden 1925 har ikke noen sådan samlet ekspedisjon vært utsendt til denne øigruppe, men der har vaert utsendt ekspedisjoner i forskjellige, spesielle oiemed. Denne ekspedisjon samarbeidet delvis med en ekspedisjon under ledelse av bergmester Hans Merckoll, som foretok en omseiling av Svalbard.

Vi skal nedenfor i korthet skildre disse ekspedisjoners forlop. Luftkartlegningen på Svalbard i 1936 er allerede omtalt av Bernhard Luncke i dette tidsskrift B. VI, s. 145-154, hvortil henvises.

EKSPEDISJONEN TIL SYDØST-GRØNLAND

Telegrafist Sverre Aaseth, altmuligmann Sigvald S. Brandal og kokk Leif Hals, som hadde overvintret     

Seiches i Storsjøen i Rendalen

I løpet av de to siste år har jeg foretatt en del studier over stående bolger (seiches) i Storsjoen i Rendalen. Arbeidet har i første rekke bestått i å regne ut den teoretiske svingetid for den uninodale, binodale og trinodale seiche. Senere er svingetiden observert vcd hjelp av et enkelt mekanisk apparat, som jeg laget for dette bruk.

Til grunn for utregningene har jeg lagt en teori av professor Jonas Ekman Fjeldstad,¹ og denne viste seg å gi svært gode resultater. Overensstemmelsen mellom teori og virkelighet er i dette tilfelle så god at jeg håper det vil være av interesse å få resultatene publisert.

Storsjoens morfologi Teorien til professor Fjeldstad forutsetter at en kjenner vannbassengets morfologi. Før jeg kunne starte den numeriske integrasjonen var det derfor nodvendig å lodde opp sjoen, slik at en kunne få et klart bilde av bunnforholdene. Ved hjelp av et alminnelig loddeapparat foretok jeg dette arbeid sommeren 1947.     

Yangtze-Dalen i Tørke Og Flom

Det er en av de mange fordeler ved å bo i Central-China at man da for de fleste steders vedkommende må reise på Yangtze- kiang for a komme dit man skal. En behageligere og mer under-holdende reise skal man lete lenge efter. Det er derfor ikke å undres på at folk i Shanghai og andre steder benytter sin ferie til en tur op floden og tilbake. Tar man fra Shanghai og helt op til Chungking går det da med en fjorten dager à tre uker.

Hvad er det så man ser og oplever på en slik reise? Da jeg selv ikke har vært på hvad man kaller »den øvre flod«, men bare på den nedre og mellemste, skal jeg innskrenke mig til en liten antydning av hvad reisen Shanghai — Hankow bringer. Strekningen er på ca. 1000 kilometer, og reisen tar omtrent fire dager.

Man går ombord i Shanghai i en av de store flodbåter på et par tusen tonn. De kan på grunn av karakteren av flodfarten by på den første store behagelighet i form av plass, med deilige, brede dekk og store lugarer, hvor man ligger i almindelige senger.     

Glasiologiske undersøkelser I Norge 1963

ÄRET 1962 preges av en sterkt økt aktivitet på. det glasiologiske område i Norge. Dette kommer dels av at vi i den siste tid har hatt flere geografistudenter med glasiologi som hovedoppgave enn tidligere, og dels av at Vassdragsvesenet har satt i gang bremålinger for å få opplysninger om en del nedslagsfelt med stor breprosent. Som kjent innvirker bredekkede områder på hydrologien i vassdrag der tilsiget for en stor del består av smeltevann fra permanente is- og snøfelt. Det vil f. eks. varre vanskelig å foreta beregninger av overføringstunnellers ønskede kapasitet o. 1. uten å vite noe om breområdets hydrologi. Derfor er målinger av en rekke breers materialhusholdning satt i gang i områder hvor kraftutbygging er planlagt eller påtenkt. Konstruktør V. Karlén har utført hoveddelen av disse undersøkelser.     

En ny bredemt sjø i Svartisen

Under den sterke minsking av breene de siste år har der oppstätt en stor randsjø i kanten av Østerdalsisen i Nord-Rana. Denne breen er den sydligste av Svartisens skridjøkler, har et stort samleområde og går først som en smal isstrøm mellom Kamplifjellet og Blakkåtinden. Den siger rett mot Burfjellets nordskråning og deles derved i to armer hvorav den ene ledes vestover til Østerdalen mens den annen bøyer østover til Svartisvatnet. Det største lopet gikk for til Østerdalen og breelven herfra rev en masse slam med seg. Avløpet til Svartisvatnet ga ikke mere grumset vann enn at vatnet holdt seg som et godt fiskevatn.

Sommeren 1941 viste der seg en radikal forandring i avlopene fra østerdalsisen. Brevatnet nedover østerdalen ble borte samtidig som det ble stor flom i elven fra Svartisvatnet.     

Nordpolen og det ukjente Nordpolstrøk

I mai måned 1926 kunde Roald Amundsen endelig avslutte sin storferd. Da hadde han gjennemført sin kjempeplan av 1908 med Amundsen-Ellsworth-Nobiles transpolarflukt fra Spitsbergen til Alaska. Det er 30 år efter Fridtjof Nansens lykkelige avslutning av den første ?Fram?-ferd og 20 år efter Nordvestpassasjens gjennemførelse. ?Fram?-ferden innledet en ny æra i polarforskningens historie, ?Norge?-ferden er en epokegjørende begivenhet i jordens opdagelse; ti den har i hovedsaken løst den siste store geografiske gåde.     

Kongeåens udløb i Vadehavet

Jacobsen, N. Kingo, 1975: Kongeåens udløb i Vadehavet. Geografisk Tidsskrift 74: 55–67. København, juni 1, 1975.

The problem of drainage at the outlet of streams in the Danish Wadden Sea. Outside the sluice of Kongeåen a canal was established ig63 to guarantee drainage, i.e. a low water-table at the sluice at low-tide. Bors at the outlet of the canal cause difficulties. The topography of the tidal flat, the ebb- and flood currents, the volume of water-masses etc. are investigated, and another technical arrangement proposed.     

Staurene ved Ofjordnæringen på Sørøya. Et eldgammelt strandnivå i Vest-Finnmark

I en rekke avhandlinger og foredrag har jeg siden 1933 hevdet den oppfatning at den siste istid ikke var total i Finnmark slik som tidligere antatt, men at der fantes isfritt land langs kysten hvor dyr og planter klarte å berge livet. Disse refugier har jeg forsøkt å lokalisere både ved hjelp av botaniske og geologiske indikasjoner. De viktigste må antas aå ha ligget på øyene og halvøyene i Vest-Finnmark; men også på Magerøya og Varangerhalvøya peker indikasjonene bestemt i retning av partielt isfritt land (jfr. Holtedahl 1929).