Finnskogene I Norge

Recently, increased attention has been paid to the importance of everyday landscapes in the Western world, and a stronger political will to involve local participation in planning processes has emerged. The authors discuss the implementation of the political will to engage the Norwegian public in local heritage planning and whether or not this new role can have a mobilising effect on heritage protection. In Norway, cultural heritage managers have established methods for identifying valuable heritage assets in cultural historic landscapes. As increased responsibility for cultural heritage management is given to municipalities, more municipalities are making their own heritage plans to improve local heritage management. The article investigates how cultural heritage management in everyday landscapes is taking place, how heritage plans are developed, how local knowledge is involved, and what assets local residents appreciate in their environment, based on an in-depth study of two medium-sized Norwegian regional towns. The results show that local stakeholders were often invited to participate in planning processes, but that their contributions were largely kept out of official plans at the final stage. Further, the study revealed that memories and personal histories related to heritage appreciations are important elements in building identity, both at a personal level and at a local level.     

Trekk Av Meteorologiens Historie I Norge

For to år siden kunne Det Norske Meteorologiske Institutt feire 75-års jubileum og i år er det 25 år siden den moderne norske værvarsling tok sin begynnelse. Det kan derfor vtere av interesse å se på noen karakteristiske utsnitt av metorologiens historie i Norge.     

Regionalforskning i Norge

This article reviews four volumes presenting results from the Research Council of Norway's Research Programme on Regional Development, 1998–2003, focusing especially on geographers’ contributions.     

Norge og nordmennene

I sitt ypperlige storverk »Daglig liv i Norden i 16. årh.« har Troels-Lund i boken om klededrakt følgende idérike betraktning. »Tenker vi på stoffet, finner vi at alle kulturfolk pa jorden har gatt gjennom to trin og nu er midt oppi det tredje. Den enkleste måten å skaffe sig klær på er å drepe dyr med skinnpels, flå dem og ta pelsen deres på sig. Det andre trinet er å holde tykkpelsede husdyr, klippe håret av dem hver gang det vokste ut, så kunde en altså skaffe sig flere sett hårdekke av ett og samme dyret. På den måten har ullavlen utviklet sig. Og endelig det tredje trinet, som vår tid står på, består i at en ikke bare holder tamme dyr, men også »tamme planter« og at en så tilvirker tøi av de seige trevlene deres.«     

Reindriften i Norge

I 1915 holdt reininspektør Kristian Nissen et foredrag i Geografisk Selskap med titelen »Lapper og Ren i Norge«. Foredraget ble i bearbeidet form Utgitt i Det Norske Geografiske Selskabs Aarbok, bd. XXVI—XXVII,; 1914—1916. Reindriften behandles der inngående og dens utbredning og omfang er framstilt greit og oversiktlig på et kart som fulgte med.

Nåer 30 år med rask, om enn springende utvikling for land og folk svunnet hen. Meget av Nissens utmerkede arbeid står fremdelee fast, men mangt er foreldet og noe bilde av reindriften i dag foreligger ikke lenger. Dette gjelder ikke bare de statistiske oppgaver vedrørende den, men også selve driftsformen.

Er da denne næringsgrein, som er selve livsgrannlaget for en del av vårt folk, så likegyldig og ubetydelig for resten av samfunnet at der ikke forlengst skulle ha vært behov for en geografisk framstilling av den, eller hva skyldes den manglende interesse ? — Riktignok kan man si at reindriften regionalt sett ligger i periferien, og den alminnelige mentale ensretting mot landets mer sentrale områder skulle kunne få skylden. Men det er å frykte at her støter noe mer til som er en alvorlig hemsko for reindriften nå og som kanskje engang vil ødelegge den helt.     

Flyttinger i Norge 1967

The Census Bureau has published migration data from 1967 in the form of a matrix of movements between 104 ‘trade districts’ (td), and also provided an unpublished matrix for 454 communes. Migrations concerning Bergen, Trondheim and Kristiansand tds. have been analysed on three levels: a) inter-communal migrations within the 3 tds, b) migrations between the tds and tds in the neighbouring counties, and c) migrations between the tds and the rest of the country. The data show that the importance of migrations from rural areas to towns has been exaggerated in public opinion, whereas the importance of other migration types has been underestimated.     

Tyske kartarbeider over Norge

Da tyskerne besatte Norge var de på forhånd rikelig utstyrt med kart over landet. I aprildagene gikk det rykter om at tyskerne hadde meget bedre kart over landet enn våre egne. Dette er imidlertid ikke tilfelle. De kart tyskerne hadde i 1940 var alle en direkte reproduksjon av de norske kart som var i handelen.

I slutten av 1939 begynte tyskerne å forberede trykning av kart over Norge i store opplag og karttrykningen kom i gang i januar—februar måned.     

Ottar om rendriften i Norge

Der kommer en mann til kong Alfred i England. De kaller ham Ohthere, og denne Ohthere, eller Ottar som han heter på norsk, har mange merkelige ting a berette for »sin herre, Alfred konge.« Han bodde lengst nord av alle nordmenn¹ og hadde engang foretatt en reise som må ha strakt sig rundt Kola. Han forteller kongen om livet oppe i Halogaland og beskriver dessuten en reise til Skiringssal og Heidaby. Denne beretning, som godt kan ha strakt sig gjennem flere samtaler, og som kongen lot nedtegne i sitt skrift »Orosius«, bærer helt igjennem tilforlatelighetens preg. Bak den mere konden-serte form som et litterært skrift nødvendigvis krever, synes vi å skimte selve den nøkterne beretning som kom fra Ottars egen munn. Som bevis for dette kan hentes et trekk som ikke har vært tilbørlig påaktet.     

Kartlegging av temperaturforholdene i Norge

Norge er vel kanskje det land i Europa som i forhold til flateinnholdet, viser den største variasjon i vær og klima fra landsdel til landsdel. Landets store utstrekning i retningen nord—syd, dets beliggenhet i forhold til de store cirkulasjonssystemer i hav og luft og dets innviklede topografi muliggjør store variasjoner fra sted til sted.

Langs kystene er det typisk havklima. Men de høye fjellene beskytter store deler av innlandet mot linnflytelse fra sjøen. Østlandet, deler av Trøndelag og Finnmarken får utpreget innlandsklima.

Temperaturen er et av de viktigste meteorologiske elementer som karakteriserer et stede klima. På grunnlag av middelverdier for de forskjellige maåneder, midlere antall frostnetter o. 1. kan en avgjøre i hvilken grad et sted er egnet for jordbruk.     

Vannforekomster i Norge med naturvitenskapelig interesse

The purpose of Project Aqua is to prepare an international list of fresh- and brackish-water areas which are of importance for research and education. A preliminary list of Norwegian Project Aqua-sites is given in Table I, and their geographical location is shown in Fig. 1. The criteria used in determining the scientific value of these areas are given with examples.     

Bredekkets mektighet under istidene i Norge

I sin artikkel om siste istid i Norge (Dahl 1947)¹ antar Eilif Dahl at vi har hatt flere istider, hvorav den nest siste hadde større bremasser enn den siste, hvis breer ikke kan ha dekket hele landet. Det må ha vært isfritt land langs den norske vest- og nordkyst. Men, sier han senere (p. 245): »En særlig vanskelighet støter her til. Vi har hatt flere istider i vart land, og vi har grunner til å tro at under nest siste istid var isskjoldet mektigere enn under den siste. Man har ikke ved undersøkelser over den siste istids maksimale utbredelse gjort forsok på å skille mellom nedisningsspor fra den siste og nest siste istid. Man kan derfor lett ledes til å tro at isskjoldet hadde større mektighet under siste istid enn faktisk var tilfellet».     

Opplodding av Sognefjorden,den dypeste i Norge

Den første systematiske opplodding av Sognefjorden ble satt igang av Norges sjøkartverk i 1941, da Nærøyfjorden og Aurlandsfjorden ble loddet ut til Simlenes. Senere tok man Sognesjøen og videre innover fjorden hvor man i 1957 er kommet til Kvamsøy. Dessuten er fjorden fra Vikdal og inn til bunnen av Lærdalsfjorden og Årdalsfjorden samt det meste av Fjærlandsfjorden ferdigloddet. De nevnte bifjorder er tatt «utenfor tur» av hensyn til de store kaianlegg som er kommet til i bunnen av disse fjordene.     

Fjell i Norge over 2000 m o. h. Norwegian Mountians over 2000 Metres High. Altitudes,Locations, and First Ascents

Efter planmessig å ha undersokt gjennem mer end 40 år en lang rekke topper i Norges centrale strøk bestemte jeg mig høsten 1947 til å utarbeide en oversikt over landets høieste fjell.

To spørsmål påtvang sig straks: 1) Hvor bør grensen trekkes mellem selvstendige fjell og slike som bare danner forhøininger på rygger eller på plataer? 2) Hvilke holdepunkter har man for objektivt å kunne bestemme denne grense?

Avgjorende blir i første rekke et fjells høide over dets basis (den relative hoide); dernest f jellsidenes helningsvinkler. Hvilken minimumshoide og hvilken bratthetsgrad som bor kreves må tilsist bero på vilkårlig valg. Stort sett bygger jeg mine vurderinger på det principp at et fjell for å kunne stå som selvstendig bør ha en høide efter vertikallinjen av minst 50 m på dets laveste side, regnet fra sidens basis til toppen.     

Stavindustrien I Vest-Agder

For en tid siden kunne en i avisene lese en notis om at det i Finnland var uteksperimentert en kryssfinertønne sora hadde mange fordeler fremfor den vanlige stavtønna.

For de fleste mennesker er det vel temmelig likegyldig om tønnene blir laget av stav eller kryssfiner, og nyheten vakte liten oppmerksomhet. Annerledes i Vest-Agder hvor nyheten om kryssfinertønna ble slått opp i avisene med stort utstyr. For vestegdene var det ikke likegyldig om tønnene ble fabrikert av kryssfiner eller stav. Kryssfinertonna ville gjøre en gammel industri i Vest-Agder overflødig: stavindustrien.

Stavproduksjonen er nesten blitt et monopol for de vestre skogbygdene i Agder. Sammenlagt produserer de to Agderfylkene ca. 90 % av all norsk stav. Resten blir produsert på Vestlandet (tab. 1). VestAgder alene har 2/3 av landets stavproduksjon, som i de siste år har ligget mellom 1,2 og 1,4 mill. stavsett, tilsvarende en bruttoverdi på 7 à 8 mill. kroner.     

Epoke I Kartverket

I September 1943 liar Innenriksdepartementet besterat at vårt nåværende hovedkartverk i målestokk 1:100 000 (rektangel-og gradteigskarter) framtidig skal settes sammen av blad i målestokkene 1: 50 000 og 1:100 000. Beslutningen, som betegner en milepel i kartverkets utviklingshistorie, er foranlediget og foreslått av Oppmålingen og er enstemmig anbefalt av Norges geografiske kommisjon i møte i mars 1943. Kommisjonen var ved anledningen satt sammen av representanter for våre viktigste næringer, tekniske etater, Universitetet, den høyere og lavere skole og for turist- og reiselivet.     

Industeireisingen I Sykkylven

»Som helhet betraktet er den industrielle virksomhet på landsbygden på, Sunnmøre meget liten. — For næringslivet som helhet er det ikke av det gode at det så ensidig er rettet mot fiskeriene og jordbruket. Jorden kan ikke uten skade deles mer enn den allerede er delt, bureising er kostbar og fisket er vekslende. En stedegen industri skulle ha store muligheter.«¹ En gransking av dette sitatet tør være en høvelig innfallsport til forståelse av industrireisingen i Sykkylven. Når Einar Knudsen i 1930 hevdet at industrien i sunnmørsbygdene hadde beskjedent omfang, var det for Sykkylvens vedkommende absolutt riktig. I likningsåret 1929/30 hadde Sykkylven bare 59 personer beskjeftiget i industri. Den senere utvikling har likevel gitt Einar Knudsen rett i hans optimistiske syn på. distriktets industrielle muligheter.

For å kunne gripe Sykkylvens sasrpreg som industribygd, må vi forst i et par avsnitt gi en skisse av det eldre naeringslivet, seerlig jordbruk, fiske, handverk og spredte industritiltak.