Øvre Sirdal,en fjellbygd på Sørlandet

Sirdal er nest efter Setesdal den lengste av dalførene på Sørlandet, og den øverste bygden, Øvre Sirdal¹, er en like utpreget fjellbygd som Bykle i Setesdal. Begge bygder hadde i gamle dage sin korteste vei til sjøen og nermeste by vestover. Sirdolene kaller ryfylkingene »nordmenner«, og disse sier »austmenner« om sirdøler og setesdøler. Tross den daglige bilrute hender det ennu at sirdølene av økonomiske grunner tar den gamle veien over fjellet til Lyse og derfra med dampbåt til Stavanger. Drar de avsted tidlig på morgenen, er de i Stavanger om kvellen.

Ser vi på kartet, opdager vi at' den viktigste dalretningen er fra nordøst til sydvest. Sira går bare stykkevis i denne retning. Kartet viser også hvordan mange tverelver til Sira danner en stump vinkel med hovedelven. Står vi ovenfor Dorgafossen, ser vi hvordan den gamle dal, hvor isbreen har gått, fortsetter i Skreadalen², mens Sira boier av i nesten rett vinkel.     

Små og mellomstore industribedrifter i Oslo indre by. Problemer,konflikter og tiltak i byfornyelsen

Stray, Kristen Fredrik: Små og mellomstore industribedrifter i Oslo indre by. Problemer, konflikter og tiltak i byfornyelsen. Geografisk Tidsskrift 83: 42–48, May 1., 1983.

In 1977 the City Council of Oslo passed an act of city renewal. 18 renewal districts in the inner part of Oslo were chosen. These areas with houses and housing facilities of low quality consist of a mixture of dwellings and economic activities of industry and trade. This paper deals with the problems and conflicts one meets when bringing through a renewal programme of housing and environmental improvements that cause restrictions to future economic activities or force firms to move out.     

Oppføringen av Isfjord Radio,automatiske radiofyr og fyrbelysning på svalbard 1946

Isfjord Radio og Isfjord Fyr samt blinklanternene på Festningen og Vestpynten ble oppført av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser i 1933. (Se Anders K. Orvin. Isfjord Fyr og Radiostasjon. — Norsk Geografisk Tidsskrift, bind V, hefte 2, 1934.)

Isfjord Radio hadde eom oppgave å betjene skipsfarten på Svalbard. ved siden av at den sendte værmeldinger.

Under evakueringen av Svalbard i 1941 ble imidlertid både Isfjord Radio og Isfjord Fyr totalt ødelagt. Da krigen var slutt, ble arbeidet ved de norske kullgruver på Svalbard gjenopptatt allerede i 1945. Store Norske Spitsbergen Kulkompani gikk straks i gang med gjenoppbygging av de ødelagte gruvebyer og anlegg ved Adventfjorden i Isfjorden og Sveagruva innerst inne i Van Mijenfjorden i Bellsund, og Kings Bay Kull Comp. begynte arbeidet ved Ny-Alesund i Kongsfjorden.     

Ekspedisjonen til Jan Mayen og Øst-Grønland

Ekspedisjonen til Østgrønland 1930 blev utsendt for å fortsette det arbeide, som blev påbegynt i 1929 og blev ledet av dosent Adolf Hoel. De øvrige deltagere var: Kommandørkaptein Rolf von Krogh, hydrograf; konservator Paul Løyning, zoolog (havdyr); cand. real. Nils Knaben, zoolog (insekter); preparant E. Siggesson (pattedyr og fugler); cand. mag. Jakob Vaage, botaniker; stud. med. Per Fredrik Scholander, botaniker og læge; konservator Johannes Lid, botaniker, han arbeidet på Jan Mayen; cand. mag. Levi Mikael Rygg, botanisk assistent, Jan Mayen; telegrafist Rudi Einersen, radiotelegrafist; maleren Dagfin Werenskiold; professor i politisk historie ved universitetet i Pavia Vittorio Beonio Brocchieri; geolog ved Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser Anders K. Orvin; Johan Rikardsen, Tromsø, assistent og motorbåtmaskinist; sekretær Johan Kristian Tornøe, assistent; Kristian Nakken og Kristian Ellingsæter, tømmermenn. Dessuten medfulgte som passasjerer: Gustav Lindqvist, fangstmann til A/S Arktisk Næringsdrift, samt Møre Grønlandsekspedisjon, hvis deltagere var: Herman Andresen, Langevåg pr. Ålesund; Jonas Karlsbak, Borgund pr.     

Breranddannelser På Modum og i Snarumsdalen

I 1827 foretok professor B. M. Keilhau sin bekjente reise til Spits-bergen på seilsluppen »Haabet«, som var leiet av en tysk reisende, Barto von Löwenigh. Keilhau var også i land på Bjørnøya. Han har beskrevet reisen i en bok: Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828. Chr.a 1831.

Keilhau benyttet anledningen til å foreta en rekke videnskapelige studier og innsamlinger. Det var ikke alene geologien som interesserte ham, men også botanikk og arkeologi. Hans beskrivelser og samlinger er meget verdifulle, og hans reise må betraktes som en pionerferd for Svalbards videnskapelige undersøkelse.

Professor Keilhau var også en meget dyktig tegner, og i hans bok er reprodusert tre billeder. Men disse er ikke de eneste han har laget.     

Praktiske og juridiske spørsmål opstått under grenseopgangen mellem Norge og Finnland 1925

Foranledningen til nærværende artikkel er en brosjyre på fransk av Kyösti Haataja utgitt i Helsinki i Finnland i 1927¹:

»Questions Juridiques surgies lors de la Révision de la Frontière Finlandaise entre le Golfe de Bothnie et l'Océan Glacial«. Brosjyren er trykt i Fennia 49, no. 1, 1927.

I brosjyren gjengis for flere av de behandlede spørsmåls vedkommende hvad der taler for den finske opfatning av sporsmalet, mens de grunne som dikterte de norske delegertes opfatning — således som den er gitt uttrykk i protokollen over grenseopgangen, kun ufullstendig gjengis. Når derfor Finnlands 1. delegerte under grenseopgangen 1925, överdirektör, juris, dr. K. Haataja, henvender sig til offentligheten og setter de under grenseopgangen opståtte sporsmal under diskusjon, er ogsa en fremstilling fra norsk side pakrevet for dem som vil danne sig en helt upartisk mening om de i den finske brosjyre behandlede sporsmal.     

Materialevandringen og Sedimentationen i Karlsgårde Sø og dens tilløb

Karlsgårde Hydroelectric Power Station in SW Jylland had troubles with sedimentation in reservoir and canals. The extent of it has been measured and, throughout one year, monthly measurements were made of the bed load transport and of suspended load transport in the rivers flowing to the power station. A relation between discharge and bed load transport as well as between discharge and suspended load transport has been calculated. The amount of material transported during an “average year” has been found by means of duration curves. Some of the applied methods are described. The bed load transport was measured by various methods a.o. by measurement of the downstream advance of the bedforms. Fluorescent- coloured sand was used as tracer material. Its migration gave a qualitative impression of the intensity of the material transport which proved to be in good accordance with the other results. However, this method is too laborious for a quantitative determination of sediment transport.     

Håndværk og mindre industri i centrale byområder

Andersen, Hans T. & Engelstoft, Sten: Håndværk og mindre industri i centrale byområder. Geografisk Tidsskrift 83, 35–42, May 1, 1983.

The paper attempts to elucidate problems related to small manufacturing industries in central urban areas. The last 10 years' development within this type of industry in two medium-sized Danish towns is demonstrated, and their general conditions are analysed.     

De norske flyvninger i Eirik Raudes Land Sommeren 1932 og påvisningen av flyveplassene der

Takket være Lars Christensens generøse tilbud om å stille sitt Lockheed-Vega-fly »Qarrtsiluni« til rådighet og Tiedemanns Tobaksfabriks storartede pengegave lyktes det Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser å få satt luftkartlegningen av Eirik Raudes Land ut i livet ifjor sommer. Luftkartlegningsflyet tok bensin for 20 timers flyvning — aksjonsradien var ca. 3000 km. Motoren var en 220 hk.s Wright Whirlwind — den samme type Lindbergh brukte under sin epokegjørende Atlanterhavsflukt mai 1927. »Qarrtsiluni«, som er et amerikansk rekord-monoplan, blev på vårparten ifjor fløiet til Berlin som landmaskin av marineflyveren løitnant Erik Storm. Ved Hansa Luftbild blev der montert i maskinen et Zeiss seriemålekamera og foretatt en rekke prøveflyvninger. Ombord i Grønlands-ekspedisjonens fartoi »Polarbjorn«, som i sommer hadde fått sin motor forsterket til 360 hk, blev flyet fraktet til Eirik Raudes Land sammen med Wilhelm Omsteds Spartanfly, en sportsmaskin som blev brukt under rekognosering av flyveplasser og til ispatrulje. Spartanflyet blev ført av løitnant Sigurd Aagenæs, som sammen med Omsted blandt annet har foretatt en flukt over Galdhøpiggen med denne maskin.     

Norges Svalbard- og Ishavs-Undersøkelsers Ekspedisjonertil Øst-Grønland og Svalbard I Året 1936

Sommeren 1936 blev der utsendt to ekspedisjoner til Øst-Grønland for å avløse mannskapet på de meteorologiske stasjoner Torgilsbu og Myggbukta, samt skifte ut folk på en del av fangststasjonene i Nordøst-Grønland. På disse ekspedisjoner blev der ikke utført noe videnskapelig arbeide.

Forskningsarbeidet på Svalbard blev i 1936 fortsatt ved en stor ekspedisjon, hvori deltok topografer, flyvekartleggere, hydrografer, geologer, botanikere m. fl. Siden 1925 har ikke noen sådan samlet ekspedisjon vært utsendt til denne øigruppe, men der har vaert utsendt ekspedisjoner i forskjellige, spesielle oiemed. Denne ekspedisjon samarbeidet delvis med en ekspedisjon under ledelse av bergmester Hans Merckoll, som foretok en omseiling av Svalbard.

Vi skal nedenfor i korthet skildre disse ekspedisjoners forlop. Luftkartlegningen på Svalbard i 1936 er allerede omtalt av Bernhard Luncke i dette tidsskrift B. VI, s. 145-154, hvortil henvises.

EKSPEDISJONEN TIL SYDØST-GRØNLAND

Telegrafist Sverre Aaseth, altmuligmann Sigvald S. Brandal og kokk Leif Hals, som hadde overvintret     

Norges Svalbard- og Ishavs Undersøkelsers Ekspedisjoner Til Øst-Gronland Sommeren 1937

Sommeren 1937 blev der som vanlig sendt to ekspedisjoner til Øst-Grønland for å avløse mannskapene ved de meteorologiske stasjoner Torgilsbu og Myggbukta. Ekspedisjonen til Nordost-Grønland førte dessuten en del folk til og fra fangststasjonene. der oppe. Der blevikke utført noe videnskapelig arbeide på disse ekspedisjonene.

EKSPEDISJONEN TIL NORDØST-GRØNLAND

Denne ekspedisjonen hadde iår et meget omfattende program, idet den i lopet av omkring 6 uker skulde besoke alle norske hovedstasjoner fra Kong Oscars Fjord på 72° n. br. i syd op til vel 76° n. br. Isforholdene ved Nordost-Grønland var i sommer så tisedvanlig vanskelige at det kan være av interesse å gi en mere utførlig rapport om ekspedisjonens forløp.

Som ekspedisjonsfartøi blev leiet M/K Polarbjørn av Brandal, skipper Kristoffer Marø. Fartøiet var utstyrt med ekkolodd og radiopeileapparat. Følgende 15 mann fulgte med til Øst-Grønland for å overvintre: Telegrafist Johan Holm og fangstmennene Arne Jacobsen, Anders Godager og Johan     

Årsberetning og regnskap for å ret 1/7 1945—30/6 1946.

Mannella, S. Agricultural reality in Apulia. Norsk geogr. Tidsskr. Vol. 32, 173–179. Oslo. ISSN 0029-1951.

A survey of agriculture in Apulia, Italy, is presented. Farm size and management are dealt with in some detail. It is maintained that in spite of indications of changes from extensive to more intensive types of cultivation the present very nucleated settlement pattern will remain.     

Bidrag til Norges Karthistorie. IV Olaus Magnus,et 400-års minne.

Olaus Magnus — et 400 års minne, så lyder titelen på det korte foredrag jeg har fått adgang til å. holde her i dag på. akademiets siste møte i inneværende kalenderår. Den 2. august i år var det nemlig 400 år siden denne merkelige, interessante og sympatiske personlighet døde i Rom. som Sveriges siste katolske erkebiskop etter 33 års land-flyktighet uten å ha fått tiltre den erkebiskopstolen i Uppsala, som pave Paulus III hadde utnevnt ham til etter hans to år eldre brors Johannes Magnus' død i 1544.     

Skagerakmorenen på Jæren

Jæren er efter norske forhold et ualmindelig bredt og lavt forland, eller randområde. Det ligger i navnet; Jaðar, eller Jare, betyr rand. Jæren danner Norges sydvestkyst mellom Egersund og Stavanger, eller egentlig mellom Ogna, nord for Egersund, og Hafrsfjord, og omfatter bortimot 1000 km². Halvparten av dette er lavt sletteland med høyder under 100 m. Dette er L?gjæren eller Flatjæren. Mot øst, særlig i den sydlige del, har landskapet en høyere avdeling, såa å si en annen-etasje, med høyder på 150 til godt og vel 250 m. Øst herfor igjen støter Jæren mot Dalanes fjelland med vanlig sydnorsk relieff. Mot vest er Jæren skilt fra Nordsjøens grunnhav eller bankeområder av Den norske rennes nordvestlige, oppgrunnende del.     

Staurene ved Ofjordnæringen på Sørøya. Et eldgammelt strandnivå i Vest-Finnmark

I en rekke avhandlinger og foredrag har jeg siden 1933 hevdet den oppfatning at den siste istid ikke var total i Finnmark slik som tidligere antatt, men at der fantes isfritt land langs kysten hvor dyr og planter klarte å berge livet. Disse refugier har jeg forsøkt å lokalisere både ved hjelp av botaniske og geologiske indikasjoner. De viktigste må antas aå ha ligget på øyene og halvøyene i Vest-Finnmark; men også på Magerøya og Varangerhalvøya peker indikasjonene bestemt i retning av partielt isfritt land (jfr. Holtedahl 1929).     

Finske Slektsnavn Og Stedsnavn på Finnskogen

Bøndene i Savolax, Finnland, har fra meget gammel tid hatt og brukt særpregede slektsnavn. Alle innflytterne til de norske Finnskogene kjente sine slektsnavn. Solør-flnnene brukte dem lenge og holdt dem ved like iallfall sig imellem. Hertil bidrog Karl Aksel Gottlunds opfrisking av dem i 1820-årene svært meget. De norske embedsmenn — især prestene — spurte gjerne bare efter fornavn og farsnavn med tilføielse av -sen, og disse navn er da for det aller meste blitt innført i dokumenter og protokoller. Således flnnes det i folketellingslistene fra 1664—1666 ikke et eneste finsk slektsnavn. De første sadanne begynner imidlertid allerede samtidig å optre i tingprotokollene, der de i lang tid fremover er å finne.

Matriklen av 1665 har noen ganske få flnnenavn; men i det spesielle finnemanntallet av 1686 — optatt av foged og sorenskriver i forening — vrimler det av dem. Endelig har Karl Aksel Gottlund sacrdeles fyldige navnelister i sine dagboker (1821), fra     

Norske stedsnavn på karter fra middelalderen

De eldste europeiske middelalder-kartene kjenner ikke andre norske stedsnavn enn landsnavnet (Norwegia, Noreya, Nonweci), visstnok tidligst overlevert ca. 1100.¹ Om lag like tidlig er Islands navn kjent. Det er først hos arabiske geografer vi finner opplysninger om lokalnavn i vårt land, tidligst i Edrisi's store geografiske verk fra midten av 12. hå.² Ingen arabisk geograf har visst så mye om Norden som Edrisi. Best underrettet er han om Danmark, om Norge og Sverige vet han mindre. Edrisi hadde gjort mange reiser, bl. a. til Spania og til kystene av Frankrike og England. I lengre tid oppholdt han seg på Sicilia, ved hoffet til normannerkongen Roger II, som han laget sin geografi og sitt kartverk for (fullført 1154). Sine opplysninger om Norden har han trolig fått hos normannerne på Sicilia eller kanskje også i Normandi.     

Professor,dr. phil. et scient. Axel Schou 70 år 18.8.1972

Prior, D. D. &; Eve, R. M. 1975: Coastal landslide morphology at Røsnæs, Denmark. Geografisk Tidsskrift 74: 12–20. København, Juni, 1, 1975.

Based on the field studies the coastal landslide morphology and the moss movement types in the Røsnæs area are described and classified, followed by a general discussion of the factors which promote slope instability.