Den norske bosetningen på Færøyene

Færøyene består av 18 større og mindre øyer som ligger samlet ute i Atlanterhavet på høide mellem Sognefjorden og Stadt. Det er omtrent 12 mil fra Akraberg fyr på Sudrøy til Settorva fyr på Vidøy i nord. Den største øya Straumøy er ca. 5 mil lang.

Her bor idag ca. 24 000 mennesker. Det har neppe vært stort færre folk her i middelalderen. Det er en ting vi lett glemmer ved vurderingen av de gamle norske bygdene fra Hebriderne, Orknøyene, Shetland, Færøyene og til Island, at forholdet mellem dette Vesthavsområdets befolkning og folketallet i Norge var et ganske annet enn idag. Både i folketall og makt spillet Vesthavsøyene en betydelig større rolle i gammel tid enn nu.     

Pedoiogisk kortlægning og jordbundsbonitering i et geestrandområde ved Tønder

Jakobsen, Bjarne Holm: Pedoiogisk kortlægning og jordbundsbonitering i et geestrandområde ved Tønder. Geografisk Tidsskrift 81: 17–32. København, Juni 1, 1981.

The result is presented of a detailed pedological survey of the geest at the margin of the Tønder Marsh-Area. Maps showing the parents sediments, the pedology and the drainage class have been constructed. Furthermore a soil capability map is shown using the land valuation principles of the Federal Republic of Germany.     

Den Norske Strandflate Med Særlig henblikk På dens Utvikling i Kystområdene På Møre

Et markert trekk ved den norske vest- og nordvestkyst er den småknudrete flate av lavt bergland som ligger som et forland utenfor de høye kystfjell. Den ligger delvis over, delvis under havflaten, og representeres av et mylder av øyer, skjær og grunne havpartier. Til dels danner den en brem av lavt land rundt høyereliggende øyer og halvøyer. Grensen mot det høyereliggende land er i almindelighet meget skarp, og markert ved en bratt skråning som fører fra flatens innerkant og opp til høyder som kan ligge på flere hundre meter.     

De senkvartære strandlinje-forskyvningene i Oslotrakten belyst ved pollenanalytiske undersøkelser

I traktene omkring Oslofjorden mangler vi for det meste tydelige merker i fjell og løsavleiringer etter tidligere strandlinjer. Derfor er studiet av de senkvartære nivåforandringene for en alt overveiende del blitt basert på undersøkelser over de mange subfossile, marine skjell-bankene som finnes i dette området, i høyder helt opp til over 200 m over nåværende havnivå. Egentlig var det zoologen Mikael Sars som la grunnlaget for disse undersøkelsene. Hans grunnleggende arbeider over molluskenes livsbetingelser, som kom ut i 1860-årene, løsnet nærmest et skred av undersøkelser over de subfossile skjellbankene og deres vitnesbyrd om senkvartære nivå- og klimavekslinger. Her i landet var det særlig W. C. Brøgger og Øyen som tok opp disse undersøkelsene. Forutsatt at man hadde tilstrekkelig kjennskap til det dypet de forskjellige molluskene lever på og den vanntemperaturen de foretrekker, så mente man nemlig å kunne trekke ganske vidtgående slutninger om havstanden og temperaturforholdene på den tiden de forskjellige subfossile skjellbankene ble avsatt.     

Et forsøk på måling av landets hevning 1839—1939

I 1839 blev der på foranledning av daværende Kanal-, Fyr- og Havneinspektør C. J. Schive hugget merker i fjellet på en rekke steder langs kysten fra Oslofjord til Namsos til markering av datidens havnivå. På Sør- og Østlandet, hvor tidevannet er lite fremtredende, blev »daglig Vann« angitt ved en enkel horisontal strek, mens der på Vestlandet og nordover blev hugget to merker, et for »høit vann« og et for »lavt vann«.     

Omrissene av næringslivet i Norge på geografisk bakgrunn

Norges middelhøide, altså om vi gjorde et plan av dette krapbølgende stenhav, er omtrent 500 meter (hele Europas 300 m, hele landjordens 7—800 m), og bare 1/8 ligger under 150 meters høidelinjen. Et 500 meter høit plan vilde skjære midt imellem Frognersæteren og Tryvannshøiden ved Oslo, og selv i det sydlige av landet modnes ikke korn og finnes ikke helårsboliger stort høiere op. Den klimatiske innflytelse dette lands høideforhold øver, serlig fordi det jo ligger så langt nord, gjør sig da også følelig gjeldende overfor vort jordbruk. Optimistiske agronomer forteller oss at vårt akerareal kan fordobles, og at Norge skal kunne brødfø sig en vakker dag. Vi vil så gjerne tro dem! For nærværende utgjør imidlertid hele vårt kornakerareal tilsammenlagt ikke større flate enn landets minste fylke eller landets største ø! Det danske hedeselskap har i sin 60-årige virksomhet øket Danmarks kulturareal med en større flate enn hele vårt akerareal, nemlig med et areal av størrelse som Fyn. — Fyn og det litt mindre Gotland er omtrent 3000 km², vort kornareal som efter en forbigående økning under krigen er skrumpet sterkt inn, er nu neppe 2000 km², altså omtrent som Vestfold eller Hinnøy.     

Oppføringen av Isfjord Radio,automatiske radiofyr og fyrbelysning på svalbard 1946

Isfjord Radio og Isfjord Fyr samt blinklanternene på Festningen og Vestpynten ble oppført av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser i 1933. (Se Anders K. Orvin. Isfjord Fyr og Radiostasjon. — Norsk Geografisk Tidsskrift, bind V, hefte 2, 1934.)

Isfjord Radio hadde eom oppgave å betjene skipsfarten på Svalbard. ved siden av at den sendte værmeldinger.

Under evakueringen av Svalbard i 1941 ble imidlertid både Isfjord Radio og Isfjord Fyr totalt ødelagt. Da krigen var slutt, ble arbeidet ved de norske kullgruver på Svalbard gjenopptatt allerede i 1945. Store Norske Spitsbergen Kulkompani gikk straks i gang med gjenoppbygging av de ødelagte gruvebyer og anlegg ved Adventfjorden i Isfjorden og Sveagruva innerst inne i Van Mijenfjorden i Bellsund, og Kings Bay Kull Comp. begynte arbeidet ved Ny-Alesund i Kongsfjorden.     

Fordelingen av jordbruksarealet i Sør–Norge

Ved Statens Jordundersøkelse arbeider vi med å skaffe oversikt over landets jordressurser. Som et ledd i disse undersøkelsene har vi utarbeidd et noe skjematisert oversiktskart over jordbruksarealet i Sør-Norge.     

Skagerakmorenen på Jæren

Jæren er efter norske forhold et ualmindelig bredt og lavt forland, eller randområde. Det ligger i navnet; Jaðar, eller Jare, betyr rand. Jæren danner Norges sydvestkyst mellom Egersund og Stavanger, eller egentlig mellom Ogna, nord for Egersund, og Hafrsfjord, og omfatter bortimot 1000 km². Halvparten av dette er lavt sletteland med høyder under 100 m. Dette er L?gjæren eller Flatjæren. Mot øst, særlig i den sydlige del, har landskapet en høyere avdeling, såa å si en annen-etasje, med høyder på 150 til godt og vel 250 m. Øst herfor igjen støter Jæren mot Dalanes fjelland med vanlig sydnorsk relieff. Mot vest er Jæren skilt fra Nordsjøens grunnhav eller bankeområder av Den norske rennes nordvestlige, oppgrunnende del.     

Recherche-ekspedisjonen. Et hundreårsminne

I årene 1838—1840, altså nu for 100 år siden, blev naturforholdene på Svalbard. i Nordishavet, i Finnmarken, til dels også i Nordland, i det nordligste Sverige og i Finnland samt på Færøyene og Island gjort til gjenstand for omfattende undersøkelser av en stort anlagt fransk ekspedisjon.     

Håv og håvdrætte. Litt om lågåsildfisket i Lågen

Lågåsilda, Coregonus albula, er en liten sikart som tilhører laksefiskenes familie. Den har tydelig underbitt og skiller seg derved fra siken. I Mjøsa hvor den blir gjennomsnittlig 17–21 cm lang, varierer ryggfargen fra lys grønn til mørkegronn og blågrønn, mens buken alltid er gråkvit og sølvglinsende.     

Øvre Sirdal,en fjellbygd på Sørlandet

Sirdal er nest efter Setesdal den lengste av dalførene på Sørlandet, og den øverste bygden, Øvre Sirdal¹, er en like utpreget fjellbygd som Bykle i Setesdal. Begge bygder hadde i gamle dage sin korteste vei til sjøen og nermeste by vestover. Sirdolene kaller ryfylkingene »nordmenner«, og disse sier »austmenner« om sirdøler og setesdøler. Tross den daglige bilrute hender det ennu at sirdølene av økonomiske grunner tar den gamle veien over fjellet til Lyse og derfra med dampbåt til Stavanger. Drar de avsted tidlig på morgenen, er de i Stavanger om kvellen.

Ser vi på kartet, opdager vi at' den viktigste dalretningen er fra nordøst til sydvest. Sira går bare stykkevis i denne retning. Kartet viser også hvordan mange tverelver til Sira danner en stump vinkel med hovedelven. Står vi ovenfor Dorgafossen, ser vi hvordan den gamle dal, hvor isbreen har gått, fortsetter i Skreadalen², mens Sira boier av i nesten rett vinkel.     

Kongeåens udløb i Vadehavet

Jacobsen, N. Kingo, 1975: Kongeåens udløb i Vadehavet. Geografisk Tidsskrift 74: 55–67. København, juni 1, 1975.

The problem of drainage at the outlet of streams in the Danish Wadden Sea. Outside the sluice of Kongeåen a canal was established ig63 to guarantee drainage, i.e. a low water-table at the sluice at low-tide. Bors at the outlet of the canal cause difficulties. The topography of the tidal flat, the ebb- and flood currents, the volume of water-masses etc. are investigated, and another technical arrangement proposed.     

Randmorener i Sørvest-Norge

På de praktisk talt snauskrapte 800—1000 m hoye heiene sønnenfor indre del av Jøsenfjorden ligger en imponerende, flere km lang, opptil 5—7 m høy, skarp, morenerygg. Den består nesten utelukkende av hodestore til husstore, kantrundete grunnfjellsblokker (gneis og granitt). Bøndene i disse traktene kaller den Trollgaren (fig. 27).

Det var kjennskapet til Trollgaren som ledet meg inn på. undersøkelsene i Ryfylke. Jeg har funnet lignende morenerygger på fjellene sydover mot Lysefjorden. De er sannsynligvis alle avsatt ved samme brerand, og hører til det jeg har kalt Trollgaren-stadiet. Vestenfor Trollgaren-stadiet ligger det morener etter et eldre, mektigere bre-stadium, Lysefjord-stadiet. Disse moreneryggene loper som kjempemessige steingarder, tvers over snauf jellet mellom fjordene (dalene) og videre som sidemorener langs fjord (dal-) sidene til de når de store, tidligere kjente frontmorener f. eks. i Lysefjordmunningen, foran Haukelivann (Esmarkmorenen) og foran Ø. Tysdalsvann. Slik har jeg klart å følge en praktisk     

Hvordan foregikk landhevningen i det centrale Norge? Et jordprofil ved Lessja

Det er velkjent hvorledes vannskillet i Norge har beveget seg mot øst både før og etter istiden. De mange »agnordaler« en finner blant annet ved Raumas øvre løp er tydelig eksempel på de nordvestrennende elvers evne til å erobre nedslagsdistrikt fra de elver som renner sørøstover. Da vi samtidig vet at distriktene rundt Oslofjorden har væert utsatt for en betydelig større landheving enn de vestnorske kyster, ligger det nær å anta at hoved-vannskillet etter istiden aldri har ligget lengre øst enn nå.

Sommeren 1947 iakttok jeg imidlertid forhold ved Lesja som kan tolkes i den retning at landhevningen ikke har foregått helt ensartet i de centrale deler av Syd-Norge.

I årene fra 1857 til 1865 pågikk en av de største innisjøsenkninger vi har hatt i Norge. Det 10,5 km² store Lesjevatn ble da tørrlagt.