Norske fangstmenns og fiskeres ferder til Grønland 1922—1931.

En historikk over nordmenns ferder til Gronland i nyere tid til og med året 1921 er gitt av Gunnar Isachsen (1922), vesentlig på grunnlag av muntlige og skriftlige opgaver fra fangstskippere og redere. Siden den tid har forfatterne av nærværende avhandling begge kunnet utvide sitt kjennskap til Grønland og den norske virksomhet der ved reiser til landet. Gunnar Isachsen deltok i »Conrad Holmboe«-ekspedisjonen 1923, som blev fast i isen og drev med den til skuten kom ut, og inn til Island i oktober. Likeså foretok han med »Quest« en eftersøkningsekspedisjon i 1924 til Angmagssalik og Østgrønlandskysten fra Scoresby Sund og nordover (for begge disse reiser cfr. Isachsen 1925). Fridtjov Isachsen deltok i 1922 i en hvalfangstekspedisjon til Vestgronland.     

Siourd Scott-Hansen

Kommandorkaptein SIGURD Scott-Hansen avgikk ved doden i Oslo 24. april 1937.

Sigurd Scott-Hansen var fodt 24. juli 1868 i Leith, hvor bans far var blitt sjomannsprest i 1865. Den første norske sjøniannskirke, den i Leith, blev innviet av pastor Storjohann 31. august 1868 og samme dag blev Sigurd Scott-Hansen døpt der. Han var søledes det forste barn som blev dopt i den forste norske sjøniannskirke og av den forste norske sjømannsprest, Andreas Michael Hansen, senere sogneprest i Trefoldighets menighet i Kristiania. Hans farbrodre var overlæge Armauer Hansen, opdageren av lepra-basillen, og overlsege Klaus Hansen, den ene av tuberkuloselovens fedre.

Efter sin fartstid til sjøs med sin morbror, Chr. Stephansens bark Circassia av Arendal, kaptein Jobsen, gjennemgikk nan sjokrigsskolen og blev offiser i 1889. Premierloitnant i 1892, kaptein i 1898 og kommandorkaptein i 1910. I 1933 tok han avskjed efter nådd aldersgrense. Blandt annet tjenestgjorde han som chef for kanonbåtene Frithjof     

Henrik Mohn Og Oseanografien

Det synes mig at Henrik Mohn ikke får den anerkjennelse han burde ha, i moderne avhandlinger og lærebøker i oseanografi. Han liar i virkeligheten grunnlagt den dynamiske oseanografi; han har forklart sammenhengen mellem tetthetsfordelingen, havstrømmene og jordrotasjonen, efter de samme prinsipper som fremdeles legges til grunn for beregningene. Han har ogsåa vært opmerksom på forskjellige konsekvenser, som er blitt opdaget igjen i vare dager, og ansett som meget viktige fremskritt.

Når allikevel Mohn's innsats er så lite kjent, har det naturligvis sin grunn. Det er ikke lett for den første pioner å flnne den klareste og mest overbevisende form for fremstilling med en gang. Men en storre vanskelighet var det, at selve grunnlaget for teonene, observasjonsmaterialet, var så mangelfult at noen av de mest fundamentale fakta blev borte. Hadde bestemmelsene av sjovannets tetthet været bedre, så hadde Mohn uten tvil kunnet gjøre sin fremstilling både lettere og klarere, han hadde     

Otto Sverdrup

Tidligere kaltes naesten alle polarferder nordpols- eller sydpolsekspedisjoner. Selv om polene var et sekundært eller bare et av de mulige mål. En slik titel virket sensasjonell og lettet arbeidet med å skaffe de nødvendige pengemidler. Polene var et populært mål — en rekord som publikum og nasjonene syntes å forstå og å sette høit.

Otto Sverdrup derimot kalte ikke sin ekspedisjon en nordpolsekspedisjon, men Den 2. norske polarferd med »Fram«. Han behovet ikke å skilte med Nordpolen, for han var å heldig a finne de menn som vilde bekoste ferden alene og som gav ham frie hender med hensyn til valg av mål. Ved redernes, Axel Heibergs, Ellef Eingnes's og Amund Ringnes's store tillit blev han i hoi grad spart for å tre frem for offentligheten, noget isser Sverdrup satte megen pris på.

Da 2. Framferd gikk ut i 1898, forela det her nord to store geograflske opgaver, undersokelsen av den nordlige del av Gronland og av den nordlige del av det amerikanske arkipel.     

Geografisk kronikk

Wilkins-Hearst antarktiske ekspedisjoner 1928—30. Roald Amundsens glimrende reise til sydpolen i 1911 danner avslutningen på en epoke. Den betegner høidepunktet av datidens teknikk i utrustning og utførelse. Det var den norske polarteknikk, utviklet av Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Roald Amundsen, bundet til hundesleder og norske ski, som her feiret sin største triumf. Så kom verdenskrigen, og med den kolossale utvikling som flyvemaskinene fikk da, blev en ny tid i polarforskningen innledet. I den antarktiske forskning er Wilkins pioneren for den nye tids teknikk. Alt i 1920 reiste han som deltager i en flyveekspedisjon til Deception-øen (Syd Shetland), hvor han lærte å kjenne »the sterling qualities of the captains and managers of the Norwegian whaling companies«. Det var ekspedisjonens mål å utforske Kong Edward VII land og nå sydpolen ved hjelp av flyvemaskiner. Den hadde til sin rådighet 12 gamle militærflyvemaskiner, som det var hensikten å bruke i skift til sydpolen, idet mere enn halvparten av dem skulde efterlates på veien.     

Antonio Renato Toniolo

Professor A. R. Toniolo ved Universitetet i Bologna ble kallet til æresmedlem av Det Norske Geografiske Selskab ved selskapets 50-års jubileum i 1939, »for hans betydningsfulle arbeider såvel innen den fysiske geografi som innen kulturgeografien«. For den geografiske vitenskap i Italia har Toniolo gjort en verdifull, mangesidig innsats ved sine faglige bidrag og som organisator og har kanskje mer enn noen annen i sitt land fortjenesten av å ha fatt geografien befestet som et område for forskning og undervisning ved universitetene.

Toniolo begynte sine fysisk-geografiske undersøkelser over karstfenomener, brevariasjoner og elveløp omkring 1905. Han forfektet ivrig den mening at geografisk forskning må. basere seg på, direkte iakttagelse i marken. Først da får geografen sine oyne åpnet for den kompliserte sammenneng som enkeltfenomenene er føyd inn i. Ut fra dette grunnsyn ga det seg helt logisk at Toniolo snart utvidet sitt interesseområde til alle de faktorer som tilsammen bidrar til landskapsutformningen og som dermed bestemmer menneskenes levevilkår i den givne geografiske ramme. Under sine vandringer i de norditalienske fjellbygder kunne han ikke unngå å bli oppmerksom på den vanskelige kamp for utkommet som bøndene hadde å føre og han så det som et vitenskapelig og sosialt ansvar å hjelpe til å vekke forståelse for disse problemer. Senere kom han til å lede, i samarbeid med det italienske landbruksøkonomiske institutt, omfattende undersøkelser over avfolkningen i fjellbygdene, publisert i 8 bind og munnende ut i forslag til reformer.     

Noen etnografiske synspunkter hos Ludv Kr. Daa

Ludvig Kristensen Daa er vel mest kjent som den mislykte politiker og som den hensynsløse polemiske skribent. Men han var også, eller ville i alle fall være, vitenskapsmann. Det var innenfor historiens område han først gjorde seg bemerket. Han ble således for et par år like etter embetseksamen (1835–36) konstituert som lærer i dette fag ved universitetet under professor Steenblochs sykdom og senere etter hans død. Men da han sammen med P. A. Munch sokte om fast ansettelse som lektor i historie i 1837, ble Munch foretrukket, og Daa var ikke alene om å oppfatte dette som en politisk forbigåelse. Dette var hans første store skuffelse på det vitenskapelige område. Den neste kom et par år senere da han søkte en lærerpost i statsakonomi ved universitetet. Denne gang var det Schweigaard som gikk foran, og Daa anså seg etter dette som ferdig med Universitetet. Han kom likevel til å ende sine dager som professor i historie. I 1862 etterfulgte han Rudolf Keyser i dette embete, som han hadde til han døde i 1877.     

Ekspedisjonen til Spitsbergen

Formålet med ekspedisjonen til Spitsbergen sommeren 1930 var en inngående undersøkelse av den mesozoiske lagrekke i Isfjordområdet. Denne undersøkelse, som av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser blev overdratt mig, var ønskelig for å kunne supplere de resultater, som var opnådd på de tidligere Spitsbergenekspedisjoner.

Vi reiste fra Harstad 2. juli med kulldamperen »Inger Elisabeth« og kom til Longyearbyen 5. juli. Opholdet på Spitsbergen varte til 26. august da man forlot Adventfjorden med en kulldamper.

Undersokelsene blev foretatt på ostkysten av Nordfjorden (Dicksonlandet) ved Sassenfjorden, Adventfjorden, Gronfjorden og i omradet mellem Festningen og Russekeila. Der blev arbeidet i den sakalte perm, i trias, jura og krittformasjonen.

Fra disse lag forela der allerede et ganske betydelig materiale, for storste delen innsamlet på Hoels ekspedisjoner og bearbeidet av mig. Meget nytt om stratigrafien og mesozoikums faunistiske forhold var derved fremskaffet, men like mange nye sporsmal blev reist, særlig angaende de forskjellige horizonters gjensidige beliggenhet og og deres plass i andre områders stratigrafiske system.     

Ekspedisjonen til Jan Mayen og Øst-Grønland

Ekspedisjonen til Østgrønland 1930 blev utsendt for å fortsette det arbeide, som blev påbegynt i 1929 og blev ledet av dosent Adolf Hoel. De øvrige deltagere var: Kommandørkaptein Rolf von Krogh, hydrograf; konservator Paul Løyning, zoolog (havdyr); cand. real. Nils Knaben, zoolog (insekter); preparant E. Siggesson (pattedyr og fugler); cand. mag. Jakob Vaage, botaniker; stud. med. Per Fredrik Scholander, botaniker og læge; konservator Johannes Lid, botaniker, han arbeidet på Jan Mayen; cand. mag. Levi Mikael Rygg, botanisk assistent, Jan Mayen; telegrafist Rudi Einersen, radiotelegrafist; maleren Dagfin Werenskiold; professor i politisk historie ved universitetet i Pavia Vittorio Beonio Brocchieri; geolog ved Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser Anders K. Orvin; Johan Rikardsen, Tromsø, assistent og motorbåtmaskinist; sekretær Johan Kristian Tornøe, assistent; Kristian Nakken og Kristian Ellingsæter, tømmermenn. Dessuten medfulgte som passasjerer: Gustav Lindqvist, fangstmann til A/S Arktisk Næringsdrift, samt Møre Grønlandsekspedisjon, hvis deltagere var: Herman Andresen, Langevåg pr. Ålesund; Jonas Karlsbak, Borgund pr.     

Temperaturmidler 1861—1920, 60 år

Norsk geografisk Tidsskrift inneholdt i 1928 (B. II, s. 55) en tabell over 60-årsmidler av lufttemperatur i Norge for 110 stasjoner. De fleste av disse var eldre stasjoner fra tiden før 1915. Men i årene omkring 1920 blev der oprettet en mengde nye stasjoner til hjelp for den nye værvarsling, og disse stasjoner har nu været i virksomhet ca. 10 år, så at det kan lønne sig å beregne normalverdier også for dem. Dette arbeide har vi utført i fjor, og det omfatter 82 stasjoner.

Tabellene er arrangert på samme måte som tidligere. For hver stasjon angis de geograflske koordinater: nordlig bredde, lengde E. Gr. og hoiden over havet, videre de 60-årige middeltemperaturer for de 12 måneder og for aret, samt endelig en kolonne, som angir antall observasjonsår. Temperaturene for den varmeste og koldeste maned er fremhevet ved fete typer.

I de forrige tabeller har vi funnet en feil, som bedes rettet: Lindesnes oktober star angitt som 7.6; det skal vaere 8.4. Og stasjonen Ingoy har vi mattet trykke om igjen, da den nye beregning stotter sig på 91/2 års observasjoner, mens den gamle bare hadde 4 år.     

Ekspedisjonen til Svalbardfarvannene

Ekspedisjonen foregikk med marinens opsynsskib »Michael Sars« (207 brutto tonn) og blev ledet av hydrograf, sjøkyndig ved Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser, Rolf Kjær som blev assistert av skibets officerer (kaptein P. L. Münister, premierløitnantene L. Jansen og Erling Kjær), spesialofficerer og mannskap, i alt 26 mann; av disse hadde premierloitn. Erling Kjær tidligere arbeidet som hydrograf.

Ekspedisjonens opgaver bestod i oplodningsarbeide, oesanografiske og meteorologiske undersokelser i farvannene mellem Bjørnøya og Vest-Spitsbergen tillikemed tidevannsobservasjoner pa selve Bjornoykysten. Ekspedisjonsfartoiet blev utrustet i Harstad de siste dager av mai og ekspedisjonen varte til 10. juli. »Michael Sars« forlot forste gang Tromso 2. juli, gikk ut ved Torsvåg fyr og begynte oplodningsarbeidet neste dag da man fikk Bjornoya isikte. 4. juli gikk man inn til Austervag efter forst a ha anlopet Sorhamna og Russehamna på sydostkysten for å soke etablert en tidevannsmalestasjon. I AustervSg blev i dagene 4.—6. juli oprigget en automatisk tidevannsregistrator ved.     

De Første Efterretninger Om Østgrønlændingerne 1752

Som bekendt var det helt til henimod det 19. hundredaars slutning den almindelige mening, at sagaernes »Eystri bygð» var beliggende paa Grønlands østkyst. Det var egentlig først H. P. v. Eggers' prisafhandling (1793), støttet paa Arctanders 1777—79 foretagne undersogelser af ruingrupperne i Julianehaabs distrikt, der rokkede ved denne tro, dog uden endeligt at omstøde den. Dette skete først ved Holms og Gardes ekspedition 1884—86.

Efter Grønlands anden kolonisation ved HANS EGEDE blev der gentagne gange gjort forsøg paa at naa frem til den formentlige østerbygd, dog uden resultat. Men i sommeren 1752 foretog PEDER OLSEN WALLØE sin bekendte opdagelsesrejse til Grønlands østside, der lykkedes forsaavidt som han virkelig naaede sønden om Grønland og et stykke op ad Østkysten — dog uden nogetsomhelst resultat med hensyn til spørgsmaalet om Østerbygdens beliggenhed.     

Vinterisganger i Østerdalen En Kritikk Over Den Sakkyndige Kommisjons Innstilling

Det liar i de senere år flere ganger hendt, at Glommen midt på vinteren er rammet av store, ødeleggende isganger. Dette inntraff som det vil erindres såvel i vinteren 1926—27 som i 1927—28. Efter den store isgang i desember 1926 blev den sammenpakkede is liggende til midten av juli måned. Isgangen i 1927 medforte, at elveleiet på en strekning av 17 km var opfyllt av ismasser. Flere hundre dekar dyrket mark blev oversvømmet av is og vann, og all dyrket jord langs elven fra Stor-Elvdal kirke til Bjorånesset var nediset. Hvor elvebreddene var høie fantes is å være stuet op til 10 m's hoide over elven.

Om våren losnet ismassene, og vann og is skyllet inn over eiendommene Treseng og Koppang. Den forvoldte skade blev taksert til over kr. 120000. Som øieblikkelig hjelp til de skadelidte innkom der ved en landsinnsamling ca. kr. 10000 og det offentlige ydet kr. 20000 samt stillet et belop på kr. 38000 til disposisjon for Ian til innkjop av såvarer og kunstgjodning.     

Alan Small 1937‐1999

Det er ikke så mange steder i vårt land vindens virkninger på jordoverflaten er så stor at man legger særlig merke til den. Nedbøren er de fleste steder så stor og plantedekket så tett at selv den letteste og fineste sand bindes så godt at vinden ikke får tak.

De fleste steder der flyvesandfelter finnes er det strandsanden som leverer materlalet. Fra stranden blåser vinden sanden op i hauger og rygger, de såkalte dyner, og det fineste materiale spredes som støv i luften og føres lengere bort. Våre største flyvesandfelter ligger på Jæren. Her har sandflukten gjort ikke liten skade og man søker å dempe den ved plantning av strandrug og marehalm. I sin avhandling: »Hvordan Norges jord blev til« nevner dr. G. Holmsen dynesandfelter pa Lista, Sunnmore og Andoy, og »flere steder i Finnnmark«. Selv har jeg sett flyvesandfelter ved dampskibsleden pa Fugløy og i Gildeskål i Nordland.     

Våre Arktiske Værstasjoner

Det var en svær storm som herjet i Det Sorte Hav i 1854 som gav støtet til oprettelse av de meteorologiske institutter. Stormen overrasket den franske og den engelske flåte ved Krims kyst og medførte bl. a. tapet av krigsskibet »Henri IV«. En til to dager tidligere hadde stormen herjet i Vesteuropa og dens gang kunde forfølges like til Sortehavet. Det franske krigsministerium kom da på den tanke at det hadde været mulig å underrette flåten om at stormen nærmet sig og således hindret ulykken. Den bekjente franske astronom Le Verrier fikk i opdrag å undersøke saken og efter hans forslag blev så i 1855 den første værvarsling oprettet.     

Norges Svalbard- og Ishavs Undersøkelsers Ekspedisjoner Til Øst-Gronland Sommeren 1937

Sommeren 1937 blev der som vanlig sendt to ekspedisjoner til Øst-Grønland for å avløse mannskapene ved de meteorologiske stasjoner Torgilsbu og Myggbukta. Ekspedisjonen til Nordost-Grønland førte dessuten en del folk til og fra fangststasjonene. der oppe. Der blevikke utført noe videnskapelig arbeide på disse ekspedisjonene.

EKSPEDISJONEN TIL NORDØST-GRØNLAND

Denne ekspedisjonen hadde iår et meget omfattende program, idet den i lopet av omkring 6 uker skulde besoke alle norske hovedstasjoner fra Kong Oscars Fjord på 72° n. br. i syd op til vel 76° n. br. Isforholdene ved Nordost-Grønland var i sommer så tisedvanlig vanskelige at det kan være av interesse å gi en mere utførlig rapport om ekspedisjonens forløp.

Som ekspedisjonsfartøi blev leiet M/K Polarbjørn av Brandal, skipper Kristoffer Marø. Fartøiet var utstyrt med ekkolodd og radiopeileapparat. Følgende 15 mann fulgte med til Øst-Grønland for å overvintre: Telegrafist Johan Holm og fangstmennene Arne Jacobsen, Anders Godager og Johan     

Det østerrikske kart over Jan Mayen og høiden av Beerenberg

Jan Mayen blev opdaget av hollenderen Jan Jacobz May i 1614. I de første år efter opdagelsen var der en livlig hvalfangstvirksomhet ved øen. Der blev optatt kartskisser av hvalfangerne, dog uten noen høideangivelse for Beerenberg. Den første som angir fjellets høide er englenderen William Scoresby, jun., som optok et kart over øen i 1817. Der blev senere gjort målinger på den norske Nordhavsekspedisjon i 1877 samt på den østerrikske ekspedisjon, som overvintret her 1882—83. Det østerrikske kart over øen i målestokk 1 : 100 000 av A. Bóbrik von Boldva blev i sin tid regnet for det mest detaljerte kart over noget polarområde. I 1921 blev Beerenberg for første gang besteget av sveitseren P.-L. Mercanton og englenderen J. M. Wordie. Disse herrer foretok hoidemåling med aneroidbarometer.     

Husmannsvesenet i Numedal

Denne avhandling tar sikte på å gi en geografisk analyse av husmannsvesenet i Numedal.

Husmannsplassenes beliggenhet, fordeling i dalføret og husmennenes pliktarbeide og kår i det hele blir gjennomgått i relasjon til de fysisk-geografiske og økonomiske forhold og variasjoner i dalføret. Videre behandler jeg utvandringen til Amerika og den samlede fraflytning fra husmannsplassene, og fører dessuten oppgaven fram til vår egen tid ved å undersøke hva det er blitt av de tidligere husmannsplasser og deres betydning i Numedal i dag.

Undersøkelsen tok jeg fatt på etter forslag av professor Fridtjov Isachsen. Det etterfølgende gir i noe bearbeidet og sammentrengt form det viktigste innhold av min hovedoppgave i geografi til språklighistorisk embetseksamen våren 1950.

Arbeidet med oppgaven er først og fremst basert på undersøkelser i marken. Jeg har reist rundt i Numedalsbygdene Lyngdal, Flesberg, Rollag, Veggli, Nore og Uvdal i tida juli-desember 1947 og samlet opplysninger om husmannsplassene og husmannsvesenet.     

Et forsøk på måling av landets hevning 1839—1939

I 1839 blev der på foranledning av daværende Kanal-, Fyr- og Havneinspektør C. J. Schive hugget merker i fjellet på en rekke steder langs kysten fra Oslofjord til Namsos til markering av datidens havnivå. På Sør- og Østlandet, hvor tidevannet er lite fremtredende, blev »daglig Vann« angitt ved en enkel horisontal strek, mens der på Vestlandet og nordover blev hugget to merker, et for »høit vann« og et for »lavt vann«.     

Roald Amundsen

Da kaptein Oscar Wisting dode ombord i Fram natten mellem den 3. og i. desember 1936, hadde han alleredo utarbeidet den tale han skulde holdt på Det Norske Geografiske Selskabs og Norsk Polarklubbs minnemote den 14. deseraber 1936, 25-årsdagen for Roald Amundsens og hans menns fremkomst til Sydpolen. Manuskriptet blev funnet hos ham.

Wistings tale blev fremfort av kaptein Hj. Riiser-Larsen på motet i Aulaen, hvor de vakre minneord fra Roald Amundsens o trofaste ledsager gjennem mange år gjorde et sterkt inntrykk. Det blev samtidig en siste hilsen fra den avdode til Geografisk Selskap, som talte ham blandt sine æresmedlemmer, til Polarklubben, hvis styremedlem han var.

Manuskriptet er av fru kaptein Wisting overlatt Det Norske Geografiske Selskab. Vi gjengir her innledningen og avslutningen av kaptein Wistings tale. Red.

Når hele Norge, ja kanskje det meste av verden i dag feirer Roald Amundsen og hylder hans minne, så er det vel