Spartinas kolonisation og udbredelse langs Ho Bugt

Spartina sp. (“townsendii” and anglica) was introduced in the Ho Bugt area at Esbjerg in 1931. The investigation is based on a study of a sample area on the peninsula Skallingen during the years 1957, 1960, 1965 and 1970, on litterature and on a survey of the whole bay in 1971. The colonization in the different parts of the bay is described.

“Spartina shows an extremely plastic morphological response to the varying conditions of tidal submergence and exposure on different parts of the marsh. This enables it to occupy a wide range of zones occupied in other areas by a series of different plant communities.” (Ranwell, 1964).

“It has, in fact, not only taken possession of a vacant ecological niche, but has spread from this to form a serious competition to other salt marsh species of long standing.” (Goodman a.o., 1959).     

Seterbruk og oldfunn

I lovene fra middelalderen møter vi seterbruket som en selvfølgelig kjensgjerning nied til dels meget detaljerte bestemmelser, som gir et umiddelbart inntrykk av at her står vi overfor meget gamle bruksformer. Det er dypt betegnende at Magnus Lagabøters landslov—her som på så mange områder—bare liar en til dels forkortet gjengivelse av landskapslovenes bestemmelser og bare med nokså uvesentlige tilføielser. Hadde seterbruket først utviklet sig i middelalderen, er det vel rimelig at landsloven ikke bare hadde vjert en redaksjon av eldre regler, men også hadde hatt tilføielser av mer reelt innhold. Seterbrukets ærverdige preg alt i middelalderen fremgår til overflod av en vending som landsloven har tatt i arv fra Gulatingsloven der det om setermerkene i fjellet heter at de skal vjcre som de har vtert fra gammel tid, at forno fare.     

Norge og nordmennene

I sitt ypperlige storverk »Daglig liv i Norden i 16. årh.« har Troels-Lund i boken om klededrakt følgende idérike betraktning. »Tenker vi på stoffet, finner vi at alle kulturfolk pa jorden har gatt gjennom to trin og nu er midt oppi det tredje. Den enkleste måten å skaffe sig klær på er å drepe dyr med skinnpels, flå dem og ta pelsen deres på sig. Det andre trinet er å holde tykkpelsede husdyr, klippe håret av dem hver gang det vokste ut, så kunde en altså skaffe sig flere sett hårdekke av ett og samme dyret. På den måten har ullavlen utviklet sig. Og endelig det tredje trinet, som vår tid står på, består i at en ikke bare holder tamme dyr, men også »tamme planter« og at en så tilvirker tøi av de seige trevlene deres.«     

Overflateformer og permafrost

Liestol, Olav: Overflateformer og permafrost. Geografisk Tidsskrift 82: 38. Oslo, 15. oktober, 1982.

Surface features and permafrost.     

Notiser og Litteraturanmeldelser

Ved undervisning i geomorfologi viste det sig nyttig å ha et skjema hvor de forskjellige eksogene prosesser kunde kjennes igjen pa landskapsformer og resente avleiringer. Med utgangspunkt i en temmelig enkel oversikt hos A. K. Lobeck: Geomorphology, an introduction to the study of landscapes, 1939, p. 14, blev det så utviklet et skjema som jeg tror kan ha en viss interesse også for andre lærere i geomorfologi eller alminnelig geologi.     

Jernverket og Helgeland

Det er ikke hensikten med denne artikkel å diskutere berettigelsen av å reise et norsk jernverk, heller ikke å diskutere Mo i Rana mot andre alternativer som sete for verket. Hensikten er å peke på noen av de konsekvenser Jernverket vil få for den landsdel det reises i.

Stedet Mo i Rana er ladested fra 1923, men det er et gammelt handelssted, oppstått som så. mange slike handelssteder som har utviklet seg til byer, der hvor en ferdselsveg har stott på en forhindring. Den gamle vegen fra Umeås dalfore over Umbukta mot kysten stanset inne i bunnen av Ranaf jorden. Fra langt tilbake i tida dro svenske handelsfolk og samer på vinterføre ned til fjorden for å selge jernvarer,kjøtt, skinn og vilt mot tørrfisk og salt.     

Gamle regiments- og kompanikarter

I Norges Geografiske Oppmålings historiske kartsamling inngår en fyldig kartgruppe som er katalogisert under betegnelsen Gamle regiments- og kompanikarter. Som navnet antyder, omfatter kartene de enkelte kompani- og regimentsdistrjkter innenfor en samtidig hærordning og er utarbeidet for milittæe formål. Kartverket inneholder i alt over 200 blad, hvorav 187 er arkivert i Oppmålingen. Resten beror i Riksarkivet. AT samlingen er kompanikartene ikke bare de langt tallrikeste, men også de mest betydningsfulle.     

Fridtjof Nansen og polarforskningen

Fridtjof Nansens innsats i polarforskningen er knyttet til to ferder: krysningen av Grønlands innlandsis i 1888, og den treårige drift med FRAM over Polhavet fra Nysibirøyene til Spitsbergen mellem 1893 og 1896. Strengt tatt bør vi tale om tre forskningsferder, ikke to, for sledereisen sammen med Hjalmar Johansen over drivisen i 1895, først i retning mot Nordpolen og derefter sydover til Frans Josef Land, var et foretagende for sig, en dristig krone på et verk som vilde ha bevart sin storhet selv uten dette lysende tillegg.     

Ottar om rendriften i Norge

Der kommer en mann til kong Alfred i England. De kaller ham Ohthere, og denne Ohthere, eller Ottar som han heter på norsk, har mange merkelige ting a berette for »sin herre, Alfred konge.« Han bodde lengst nord av alle nordmenn¹ og hadde engang foretatt en reise som må ha strakt sig rundt Kola. Han forteller kongen om livet oppe i Halogaland og beskriver dessuten en reise til Skiringssal og Heidaby. Denne beretning, som godt kan ha strakt sig gjennem flere samtaler, og som kongen lot nedtegne i sitt skrift »Orosius«, bærer helt igjennem tilforlatelighetens preg. Bak den mere konden-serte form som et litterært skrift nødvendigvis krever, synes vi å skimte selve den nøkterne beretning som kom fra Ottars egen munn. Som bevis for dette kan hentes et trekk som ikke har vært tilbørlig påaktet.     

Langskibs-naustene ved Ferkingstad og landhevningen

De svære naustene ved Ferkingstad på Karmøy, som det ennu synes imponerende rester av et stykke vest for gårdene, har flere ganger vært omtalt i litteraturen. Efter enkelte forfatteres mening ligger ruinene slik til at de tyder på en landhevning siden naustene blev bygget (Neumann, Nicolaysen). B. M. Keilhau anså det ikke utenkelig at en slik hevning kan ha funnet sted, da dette i og for sig vilde stemme overens med andre detaljer som efter bans erfaringer fra en reise i 1836 sammen med Chr. Boeck, gjorde en sen nivåforandring sannsynlig på kysten mellem Lindesnes og Hardanger. For øvrig hadde ikke Keilhau sett stedet selv, bare hørt tale om det. Dette siste gjelder også Andr. M. Hansen, som avviser hypotesen om en sen landhevning både her og på kysten for øvrig. Han mener tvert om efter gjennemgåelse av de arkeologiske vidnesbyrd, »at strandlinjen ikke har undergåt nogen permanent, positiv eller negativ, forskyvning siden jernalderen, den har, fra Kristianiafjorden til Lofoten ihvertfald, været konstant i det sidste tusenår, sandsynligvis også i det foregående.«