Norges Svalbard- og Ishavs-undersøKelsers luftkartlegning i Eirik Raudes Land 1932

Der har flere ganger vært planer oppe om å få med flyvemaskin på de norske ekspedisjoner til Svalbard og Østgronland. Hensikten hermed var i første rekke å utføre kartlegning fra luften, men man mente også at maskinen skulde brukes til rekognosering ute i drivisen og innover ukjente landområder og under særlige omstendigheter, assistere ved transport av folk og materiell. Det var imidlertid umulig å skaffe de nødvendige pengemidler og, en passende maskin.     

De fredede planter i Junkerdalsuren,på Solvågtind og Båtfjell

Ved kgl. res. av 8de mars 1928 er i henhold til lov om naturfredning av 25de juli 1910 § 1 fredet mot innsamling og ødeleggelse en rekke sjeldne planter innen et ca. 60 km² stort område i Saltdalen i Nordland fylke. Dette område omfatter de i botanisk henseende så interessante steder Båtfjell og Solvågtind med Junkerdalsuren.     

Utvikling av isdekket på norske vassdrag,samt litt om råkdannelse

I rennende vann foregår isdannelsen på to vidt forskjellige måter. Når vannhastigheten er liten og fri for virvler, underkjøles det øverste vannskikt og det utkrystalliserer seg is rundt faste krystallisasjonskjerner på stranden eller i selve vannet. I sterke kuldeperioder kan slik is observeres som sæert tynne flak i overflaten på stille partier i et vassdrag.     

Tidligere utforskning av området mellem Isfjorden og Wijdebay på Svalbard

I forbindelse med den foranstående artikkel fra Svalbardekspedisjonen 1924 av konservator Johannes Lid om: Mariskardet på Svalbard, og om krokiet over området mellem Dicksonbay og Wijdebay, skal jeg her gi en kort oversikt over den tidligere utforskning av dette område.     

Bonitering av strandområder

Bennett, R. G. 1973. Classification of beach areas. Norsk Geogr. Tidsskr. 27, 51–61.

This article discusses problems of delimiting coastal areas for the purpose of recreational planning which is now required by Norwegian law. A method of evaluating and mapping of the recreational value of such areas is presented. It is primarily based on differences in gradient and roughness of terrain, which are considered to be the main factors affecting access to the water and pedestrian traffic.     

Håndværk og mindre industri i centrale byområder

Andersen, Hans T. & Engelstoft, Sten: Håndværk og mindre industri i centrale byområder. Geografisk Tidsskrift 83, 35–42, May 1, 1983.

The paper attempts to elucidate problems related to small manufacturing industries in central urban areas. The last 10 years' development within this type of industry in two medium-sized Danish towns is demonstrated, and their general conditions are analysed.     

Litt om innvirkning av vinderosjon og eoliske sedimenter på jordsmonnet I Island

Berggrunnen i Island cr stort sett bygd opp av basaltlag og av den sakålte palagonittformasjonen. Basalt med nærstaende bergarter (f. eks. doleritt) dominerer i de nordlige randområdene, mens palagonittformasjonen er mest utbredt i de sentrale delene av landet. I palagonittformasjonen er det mange forskjellige bergarter som lava med varierende sammensetning, tuff, breksje, sandstein, konglomerat, m. v. Ingen av bergartene i Island er eldre enn tertiær. Det fines dessutsn store arealer der det i overflaten ligger lava fra postglacial tid. Den unge lavaen kalles på. Islandsk«hraun».

Det regnes at praktisk talt heile Island har vsert bredekt under istida. Morenejord er derfor en viktig jordartsgruppe. Ved avslutningen av siste istid lå landet lavere i forhold til havoverflaten enn nå. Den høyeste marine grensa regnes grovt sett å nå opp til omkring 100 m. I de lavere kysttraktene må en altså, vente å finne vannsedimenter. Lenger innover i landet er det også sedimenter, sæ langs vassdragene. Mest kjent er de store glacifluviale avleiringene inntil breene — såkalte sandere.     

Omrissene av næringslivet i Norge på geografisk bakgrunn

Norges middelhøide, altså om vi gjorde et plan av dette krapbølgende stenhav, er omtrent 500 meter (hele Europas 300 m, hele landjordens 7—800 m), og bare 1/8 ligger under 150 meters høidelinjen. Et 500 meter høit plan vilde skjære midt imellem Frognersæteren og Tryvannshøiden ved Oslo, og selv i det sydlige av landet modnes ikke korn og finnes ikke helårsboliger stort høiere op. Den klimatiske innflytelse dette lands høideforhold øver, serlig fordi det jo ligger så langt nord, gjør sig da også følelig gjeldende overfor vort jordbruk. Optimistiske agronomer forteller oss at vårt akerareal kan fordobles, og at Norge skal kunne brødfø sig en vakker dag. Vi vil så gjerne tro dem! For nærværende utgjør imidlertid hele vårt kornakerareal tilsammenlagt ikke større flate enn landets minste fylke eller landets største ø! Det danske hedeselskap har i sin 60-årige virksomhet øket Danmarks kulturareal med en større flate enn hele vårt akerareal, nemlig med et areal av størrelse som Fyn. — Fyn og det litt mindre Gotland er omtrent 3000 km², vort kornareal som efter en forbigående økning under krigen er skrumpet sterkt inn, er nu neppe 2000 km², altså omtrent som Vestfold eller Hinnøy.     

Breranddannelser På Modum og i Snarumsdalen

I 1827 foretok professor B. M. Keilhau sin bekjente reise til Spits-bergen på seilsluppen »Haabet«, som var leiet av en tysk reisende, Barto von Löwenigh. Keilhau var også i land på Bjørnøya. Han har beskrevet reisen i en bok: Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828. Chr.a 1831.

Keilhau benyttet anledningen til å foreta en rekke videnskapelige studier og innsamlinger. Det var ikke alene geologien som interesserte ham, men også botanikk og arkeologi. Hans beskrivelser og samlinger er meget verdifulle, og hans reise må betraktes som en pionerferd for Svalbards videnskapelige undersøkelse.

Professor Keilhau var også en meget dyktig tegner, og i hans bok er reprodusert tre billeder. Men disse er ikke de eneste han har laget.     

Skrivemåten av navn på våre karter

De gjeldende regler for navns skrivemåte på Norges geografiske Opmålings karter går i sine hovedtrekk ut på å fastslå at den stedlige uttale skal legges til grunn for bokstaveringen. Til dette hovedprinsipp er føiet en del tilleggsbestemmelser som gir rum for avvikelse fra hovedregelen i visse tilfeller. Hvori disse bestemmelser består, deres hensikt og anvendelse, skal nærmere omtales senere.     

Oppføringen av Isfjord Radio,automatiske radiofyr og fyrbelysning på svalbard 1946

Isfjord Radio og Isfjord Fyr samt blinklanternene på Festningen og Vestpynten ble oppført av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser i 1933. (Se Anders K. Orvin. Isfjord Fyr og Radiostasjon. — Norsk Geografisk Tidsskrift, bind V, hefte 2, 1934.)

Isfjord Radio hadde eom oppgave å betjene skipsfarten på Svalbard. ved siden av at den sendte værmeldinger.

Under evakueringen av Svalbard i 1941 ble imidlertid både Isfjord Radio og Isfjord Fyr totalt ødelagt. Da krigen var slutt, ble arbeidet ved de norske kullgruver på Svalbard gjenopptatt allerede i 1945. Store Norske Spitsbergen Kulkompani gikk straks i gang med gjenoppbygging av de ødelagte gruvebyer og anlegg ved Adventfjorden i Isfjorden og Sveagruva innerst inne i Van Mijenfjorden i Bellsund, og Kings Bay Kull Comp. begynte arbeidet ved Ny-Alesund i Kongsfjorden.     

Korrelasjon av strandmerker i løsmateriale og fast fkell

Alle studier over landets hevning efter istiden må bygge på de minner som eldre havnivåer har efterlatt langs kystene. For den som vil opspore disse vidnesbyrd om en høiere havstand er det da en vrimmel av forskjellige slags strandmerker som byr sig frem til måling: strandhakk, abrasjonsterrasser, strandvoller, sandrevler, akkumulasjonsterrasser og deltaer, o. s. v. Alle strandmerkene ligger nå oppe på tørt land, og deres forhold til havnivået og dermed den innbyrdes sammenheng mellem dem kan ikke lenger klarlegges ved direkte observasjoner av vannstanden.     

Isavsmeltningen i området rundt nordenden av Femunden

Femunden er i N delt i to store viker. Fra den W-ligste av dem, Sørviken, går Hådalen NW-over til Røros. Fra den andre, Nordviken, går det et daldrag N-over til Feragen. Fra Feragen renner Feragselva SW-over til Håsjøen. Derfra går Håelva via Rambergsjøen, NW-over til den ved Røros renner ut i Glåma.     

Den norske bosetningen på Færøyene

Færøyene består av 18 større og mindre øyer som ligger samlet ute i Atlanterhavet på høide mellem Sognefjorden og Stadt. Det er omtrent 12 mil fra Akraberg fyr på Sudrøy til Settorva fyr på Vidøy i nord. Den største øya Straumøy er ca. 5 mil lang.

Her bor idag ca. 24 000 mennesker. Det har neppe vært stort færre folk her i middelalderen. Det er en ting vi lett glemmer ved vurderingen av de gamle norske bygdene fra Hebriderne, Orknøyene, Shetland, Færøyene og til Island, at forholdet mellem dette Vesthavsområdets befolkning og folketallet i Norge var et ganske annet enn idag. Både i folketall og makt spillet Vesthavsøyene en betydelig større rolle i gammel tid enn nu.     

Små og mellomstore industribedrifter i Oslo indre by. Problemer,konflikter og tiltak i byfornyelsen

Stray, Kristen Fredrik: Små og mellomstore industribedrifter i Oslo indre by. Problemer, konflikter og tiltak i byfornyelsen. Geografisk Tidsskrift 83: 42–48, May 1., 1983.

In 1977 the City Council of Oslo passed an act of city renewal. 18 renewal districts in the inner part of Oslo were chosen. These areas with houses and housing facilities of low quality consist of a mixture of dwellings and economic activities of industry and trade. This paper deals with the problems and conflicts one meets when bringing through a renewal programme of housing and environmental improvements that cause restrictions to future economic activities or force firms to move out.     

Materialevandringen og Sedimentationen i Karlsgårde Sø og dens tilløb

Karlsgårde Hydroelectric Power Station in SW Jylland had troubles with sedimentation in reservoir and canals. The extent of it has been measured and, throughout one year, monthly measurements were made of the bed load transport and of suspended load transport in the rivers flowing to the power station. A relation between discharge and bed load transport as well as between discharge and suspended load transport has been calculated. The amount of material transported during an “average year” has been found by means of duration curves. Some of the applied methods are described. The bed load transport was measured by various methods a.o. by measurement of the downstream advance of the bedforms. Fluorescent- coloured sand was used as tracer material. Its migration gave a qualitative impression of the intensity of the material transport which proved to be in good accordance with the other results. However, this method is too laborious for a quantitative determination of sediment transport.     

Håv og håvdrætte. Litt om lågåsildfisket i Lågen

Lågåsilda, Coregonus albula, er en liten sikart som tilhører laksefiskenes familie. Den har tydelig underbitt og skiller seg derved fra siken. I Mjøsa hvor den blir gjennomsnittlig 17–21 cm lang, varierer ryggfargen fra lys grønn til mørkegronn og blågrønn, mens buken alltid er gråkvit og sølvglinsende.     

Skredet på Digranes i 1943.

Digranesgårdene ligger på vestsida av Sørfjorden ca. 10 km fra Odda. Våningshus og uthus ligger et Hie stykke opp fra sjøen og dalsenkningen der Digraneselva renner ut. Vest for gårdene stiger fjellet bratt opp til ca. 860 m o. h. i retning mot Folgefonna.

Mellom kl. 12 og 13 den 19. februar 1943 kom her et skred av våt snø, stein og jord. Det raserte skog, dyrket mark og frukttrær, tok med seg skolehuset, dampskipskaien, et naust, to sagbruk, bygdevegen og gårdsvegen. Etter den skadetaksten Odda kommune holdt i mars samme år, var der gjort skade for ca. 130 000 kroner.

Læreren ved skolen den gangen, adjunkt T. K. Eitrheim forteller at han var i skolestua med 8 barn i alderen 7—15 år, da han hørte det klirret i en ukittet rute.     

Et forsøk på måling av landets hevning 1839—1939

I 1839 blev der på foranledning av daværende Kanal-, Fyr- og Havneinspektør C. J. Schive hugget merker i fjellet på en rekke steder langs kysten fra Oslofjord til Namsos til markering av datidens havnivå. På Sør- og Østlandet, hvor tidevannet er lite fremtredende, blev »daglig Vann« angitt ved en enkel horisontal strek, mens der på Vestlandet og nordover blev hugget to merker, et for »høit vann« og et for »lavt vann«.