Om Misforholdet Mellem Nedbørhøidene Og Vannføringen I Elvene

En av de viktigste opgavene for nedbørmålingene er å være til hjelp for beregning av vannføring i elvene. Skal nedbørmålingene tilfredsstille denne opgave, forlanges ikke bare at observatørene utfører målingene korrekt, men også at målerne opfanger den virkelige nedbør på stedet og at stasjonsnettet er såpass tett at man med letthet kan regne sig til hvor meget nedbør det er falt innen hele nedbørsfeltet for et vassdrag. Da vårt land er så sterkt kupert og mer enn halve landet ligger i en høide av over 500 m o. h. og op til hoider av ca. 2500 m o. h., har det særlig interesse å kjenne til nedbørmengdene i de forskjellige høider over havet.

For vi går over til å behandle resultatene, skal vi se litt på det materialet vi har å gjore med.

I tabell 1 er gjengitt antall stasjoner som målte nedbor fra 1870 og frem til idag.     

Ivar Bårdssøns Grønlandsbeskrivelse

Hvor ofte er den ikke trykt, denne gamle bygdebeskrivelse som bærer Ivar Bardssons navn!

Hvem der forst har nedtegnet den, er ukjent. Det har i hvert fall ikke vseret Ivar selv. De versjoner av den, som foreligger, gar heller ikke tilbake til hans tid, tiden omkring midten av det 14. årh. De er alle sammen mere eller mindre moderniserte omsetninger og skriver sig fra det 16., 17. og 18. arh.

At ingen av dem har bevart fremstillingens oprindelige form, tor ha sin grunn deri, at beskrivelsen savner betydning som littersert minne. ordinær, stivbenet reitererende som den er i sin uttrykksmate. Alle s'tilistiske mangier til tross er den allikevel av mere enn vanlig verd, som historisk og navnlig som geografisk dokument. Den gir nemlig et bedre billede av den norske bebyggelse på Gronland i middelalderen — de viktigste grender og hvor de la, de storste garde, kirker og klostre — enn noen enkelt islandsk kilde.     

Norske undersøkelser,ved Sydpollandet 1929—1931

Grunnlaget for denne avhandling er de observasjoner og undersokelser som i de to siste antarktiske sesonger er gjort fra motortankskibet »Thorshavn«, flytende kokeri »Thorshammer«, hvalbåtene »Torlyn«. »Thorgaut«, »Bouvet 2« og »Bouvet 3«, fl. k. »Antarcti«, fl. k. »Sevilla«, fl. k. »Falk« og ekspedisjonsskibet »Norvegia«. Av disse fartøier tilhører »Thorshavn«, »Thorshammer«, »Torlyn«. »Thorgaut« og »Norvegia« konsul Lars Cbristensen, Sandefjord.

Kartet er tegnet efter de to nye norske sjokarter over området mellem 50° til 73° S og 100° E til 20° W. Gr., som på foranledning av konsul Christensen er under utarbeidelse for Hvalfangernes Assuranseforening av hydrograf, kaptein H. E. Hansen.

Kildene er Hj. Riiser-Larsen, Den tredje Norvegia-ekspedisjon 1929—1930, Norsk Geogr. Tidsskrift, III, h. 4, Oslo 1930, »Nor- vegia«s journal, og skriftlige og muntlige beretninger fra nedenfor nevnte hvalfangere. Med hensyn til loddskudd vises til de nevnte to sjokarter. Om Norvegia-ekspedisjonen 1930—1931, av Gunnar Isachsen, se Norsk Geogr. Tidsskrift, III. li. 5—G, Oslo 1931.     

Periglaciale former på kyster opbygget af løse sedimenter—nogle iagttagelser fra Disko,Vestgrønland

Nielsen, Niels: Periglaciale former på kyster opbygget af løse sedimenter—nogle iagttagelser fra Disko, Vestgrønland. Geografisk Tidsskrift 82: 67–73, København, November 12, 1982.

The dynamics of ice-foot and sea ice and the resulting morphological effect on arctic coasts are described, focussing upon the ice as sediment-transporting factor and the thermokarst-like development of forms on the foreshore during the melt period.

SAMMENDRAG

Om vinteren islægges havet omkring arktiske kyster, hvilket betyder en midlertidig afbrydelse af bølgernes påvirkning af kysterne. Men på trods heraf er den littorale zone ikke morfodynamisk inaktiv i denne periode.

Observationer foretaget på Disko, Gr0nland, viser, at såvel isfoden som havisen umiddelbart foran isfoden kan have en betydelig effekt på kyster udformet i klassiske sedimenter.

Tidevandsforskellen omkring Disko er 2,9 m ved springtid, ogden karakteristiske isfodsdannelse er af typen »tidal platform ice-foot«.

lsfodsdannelse på sedimentkyster anses ofte som konserverende for kysten. lagttagelser har dog vist, at bølgeopkastede isblokke og isflager, lastet med sediment, forårsager en thermokarst-lignende formudvikling på stranden. I samme forbindelse er der observeret struktur- og teksturfænomener i såvel sand- som rullestenkysters sedimenter, som kan henf0res til isens påvirkning.     

Øvre Sirdal,en fjellbygd på Sørlandet

Sirdal er nest efter Setesdal den lengste av dalførene på Sørlandet, og den øverste bygden, Øvre Sirdal¹, er en like utpreget fjellbygd som Bykle i Setesdal. Begge bygder hadde i gamle dage sin korteste vei til sjøen og nermeste by vestover. Sirdolene kaller ryfylkingene »nordmenner«, og disse sier »austmenner« om sirdøler og setesdøler. Tross den daglige bilrute hender det ennu at sirdølene av økonomiske grunner tar den gamle veien over fjellet til Lyse og derfra med dampbåt til Stavanger. Drar de avsted tidlig på morgenen, er de i Stavanger om kvellen.

Ser vi på kartet, opdager vi at' den viktigste dalretningen er fra nordøst til sydvest. Sira går bare stykkevis i denne retning. Kartet viser også hvordan mange tverelver til Sira danner en stump vinkel med hovedelven. Står vi ovenfor Dorgafossen, ser vi hvordan den gamle dal, hvor isbreen har gått, fortsetter i Skreadalen², mens Sira boier av i nesten rett vinkel.     

Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelsers ekspedisjon til Sydøst-grønland Med »Heimen« Sommeren 1931

Østgrønlands kyst mellem 621/2° og 641/2° horer til tross for sin sydlige beliggenhet til de minst bereiste og minst utforskete deler av Grønland. Dette skyldes nærmest isen som ligger som et belte foran land, stadig i drift sydover med den østgrønlandske strøm. Isen består for en stor del av baksis, det er gammel havis fra nordligere bredder, men også av kalvis og isfjell fra Østgrønlands mange og store breer. Isbeltet veksler meget efter årstidene, og også i forskjellige år, med hensyn til bredde og tetthet, og senhøstes forsvinner havisen som regel helt. I tidens løp, og særlig i eldre tid, har det vært gjort mange mislykkete forsøk på å trenge med fartøi gjennem isen inn til Sydøstgrønland, noe som ikke skal omtales nærmere her, men det an vel sies at kysten i det hele har hatt ry for å være vanskelig tilgjengelig om sommeren.     

The Freight Balance,Exemplified By The Ports In Trøndelag,Norway

In Norway, as in most other countries, official shipping statistics are scarce and give little information beyond the number and tonnage of vessels arrived from and departed to foreign countries (1). These statistics give no figures for the amount of cargo carried, and no information as to the type of vessels, only their nationality.

To get the "freight balance" for Norway, i. e. the balance between seaborne cargo (by weight) to and from foreign countries, we may use the trade statistic figures and corrigate for the railway-traffic. The West-European countries, importing bulky raw materials and exporting manufactures, have usually uneven freight balances, with an excess of inward bound cargo. The freight balance for Norway is also uneven, but here the outgoing cargo exceeds the ingoing, due to the transit of Swedish iron ore through the port of Narvik. In 1951 the outgoing cargo amounted to about 14 million tons (including 8 mill, tons Swedish ore), and the ingoing cargo to 7% mill. tons.     

Randmorener i Sørvest-Norge

På de praktisk talt snauskrapte 800—1000 m hoye heiene sønnenfor indre del av Jøsenfjorden ligger en imponerende, flere km lang, opptil 5—7 m høy, skarp, morenerygg. Den består nesten utelukkende av hodestore til husstore, kantrundete grunnfjellsblokker (gneis og granitt). Bøndene i disse traktene kaller den Trollgaren (fig. 27).

Det var kjennskapet til Trollgaren som ledet meg inn på. undersøkelsene i Ryfylke. Jeg har funnet lignende morenerygger på fjellene sydover mot Lysefjorden. De er sannsynligvis alle avsatt ved samme brerand, og hører til det jeg har kalt Trollgaren-stadiet. Vestenfor Trollgaren-stadiet ligger det morener etter et eldre, mektigere bre-stadium, Lysefjord-stadiet. Disse moreneryggene loper som kjempemessige steingarder, tvers over snauf jellet mellom fjordene (dalene) og videre som sidemorener langs fjord (dal-) sidene til de når de store, tidligere kjente frontmorener f. eks. i Lysefjordmunningen, foran Haukelivann (Esmarkmorenen) og foran Ø. Tysdalsvann. Slik har jeg klart å følge en praktisk     

De Første Efterretninger Om Østgrønlændingerne 1752

Som bekendt var det helt til henimod det 19. hundredaars slutning den almindelige mening, at sagaernes »Eystri bygð» var beliggende paa Grønlands østkyst. Det var egentlig først H. P. v. Eggers' prisafhandling (1793), støttet paa Arctanders 1777—79 foretagne undersogelser af ruingrupperne i Julianehaabs distrikt, der rokkede ved denne tro, dog uden endeligt at omstøde den. Dette skete først ved Holms og Gardes ekspedition 1884—86.

Efter Grønlands anden kolonisation ved HANS EGEDE blev der gentagne gange gjort forsøg paa at naa frem til den formentlige østerbygd, dog uden resultat. Men i sommeren 1752 foretog PEDER OLSEN WALLØE sin bekendte opdagelsesrejse til Grønlands østside, der lykkedes forsaavidt som han virkelig naaede sønden om Grønland og et stykke op ad Østkysten — dog uden nogetsomhelst resultat med hensyn til spørgsmaalet om Østerbygdens beliggenhed.     

Det østerrikske kart over Jan Mayen og høiden av Beerenberg

Jan Mayen blev opdaget av hollenderen Jan Jacobz May i 1614. I de første år efter opdagelsen var der en livlig hvalfangstvirksomhet ved øen. Der blev optatt kartskisser av hvalfangerne, dog uten noen høideangivelse for Beerenberg. Den første som angir fjellets høide er englenderen William Scoresby, jun., som optok et kart over øen i 1817. Der blev senere gjort målinger på den norske Nordhavsekspedisjon i 1877 samt på den østerrikske ekspedisjon, som overvintret her 1882—83. Det østerrikske kart over øen i målestokk 1 : 100 000 av A. Bóbrik von Boldva blev i sin tid regnet for det mest detaljerte kart over noget polarområde. I 1921 blev Beerenberg for første gang besteget av sveitseren P.-L. Mercanton og englenderen J. M. Wordie. Disse herrer foretok hoidemåling med aneroidbarometer.     

Nansen og Polhøgda

?Solen Går ned over Kolsås, det er skjønn vårkveld ute, bjerken i lysegrønt slør, engene grønne og åsene blå, bølgende langt borte. Det er min verden, den flekk av denne jord hvor jeg er hjemme, skjønn er den — — —.?     

Lightning and special peat bog phenomena on Andøya,northern Norway

In 1982 a c.5 m² slab of peat, c.25 cm thick, was discovered on a peat bog on the island of Andøya in northern Norway. The peat slab, which weighed c.1 ton, was found 4 m to 5 m from a hole having precisely the same shape. Investigations on Andøya to date have provided information on six quite similar phenomena with slab weights varying between 100 kg and 4 tons. Outside Andøya, five similar phenomena have been recorded in Norway, and pieces of earth displaced from their original locations have been reported in Britain, Germany and the United States. Lightning is hypothesized to have caused these phenomena.     

Coastal landslides and swelling clays at Røsnæs,Denmark

Prior, D. B., 1973: Coastal landslides and swelling clays at Røsnæs, Denmark. Geografisk Tidsskrift, 72: 45–48. København, September 30, 1973.

The landslide morphology of the Røsnæs area has been examined and materials involved in active landsliding analysed.     

Materialevandringen og Sedimentationen i Karlsgårde Sø og dens tilløb

Karlsgårde Hydroelectric Power Station in SW Jylland had troubles with sedimentation in reservoir and canals. The extent of it has been measured and, throughout one year, monthly measurements were made of the bed load transport and of suspended load transport in the rivers flowing to the power station. A relation between discharge and bed load transport as well as between discharge and suspended load transport has been calculated. The amount of material transported during an “average year” has been found by means of duration curves. Some of the applied methods are described. The bed load transport was measured by various methods a.o. by measurement of the downstream advance of the bedforms. Fluorescent- coloured sand was used as tracer material. Its migration gave a qualitative impression of the intensity of the material transport which proved to be in good accordance with the other results. However, this method is too laborious for a quantitative determination of sediment transport.     

Bredemte sjøer i Sunndalsfjellene

Efter å ha lest Christen Smiths (1813) og Ove Dahls begeistrede skildringer (1892, 1893) av den rike fjellflora i de ville fjelldaler nord for Snehetta, omgikkes jeg allerede i min studietid med planer om å utarbeide en monografi over disse høifjellsstrøk. Men skjebnen vilde det anderledes. Først i 1922 fikk jeg anledning til å gjøre en kort botanisertur fra Gjøra i Sunndalen og sydover til Reppdalen og Gruvedalen. På grunn av en viss geologisk innstilling gjorde landskapet kanskje et enda sterkere inntrykk på mig enn på de nevnte forskere. I dalbunnene og langs fjellsidene fant jeg utvetydige spor efter høitliggende sjøer og isdemninger¹, og det demret allerede den gang for mig at det her måtte være en sammenheng mellem de botaniske og geologiske fenomener. Efter hjemkomsten leste jeg den amerikanske forsker Barretts geniale lille avhandling »The Sundal Drainage System« (1900), som i høi grad bidrog til å klargjøre mine geomorfologiske begreper.     

Moskusoksen i Øst-Grønland

Øst-Grønland er kjent for sin vildtrikdom fremfor alle andre områder i Arktis. Der er den økonomisk viktige rev, hvitrev og blårev. Dens mengde veksler fra år til år, antagelig efter foden, efter gode lemen-år folger gjerne gode rev-år. Der er rype og hare, på sine steder i betydelig mengde. De har ennu ikke rukket å få den rette forståelse av mennesket, den farligste av alle fiender, og er derfor lite sky. Ute i isen traver bjørnen om, den gjor også lange turer innover land, især i bærtiden. Den hvite polarulven var kanskje tallrikere for nogen tid siden, da der var store flokker av rein. Nu er reinen helt forsvunnet. Man mener at den er utryddet av ulven, og ulven har fått Ion som forskylt, den har ikke lenger så lett for å få noget å spise.

Men det merkeligste av alle dyrene i Øst-Gronland er allikevel moskusoksen, Ovibos moschatus, som zoologene kaller den.     

Uvdølenes skreppehandel og driftetrafikk

Skreppekarenes omforselshandel har eksistert i vårt land helt siden middelalderen, 12.—13. årh.¹. Allerede Håkon Håkonsson gav en retterbot som la hindringer i veien for denne handel, angivelig for å få handelslystne lauskarer til å ta arbeid hos bøndene om sommeren. Senere i århundrene er holdningen overfor »bissekreramerne« den samme, til dels strengere, og forbudene mot omførselshandelen inngår da uttrykkelig i byprivilegiene. De stadig nye behandlinger av saken viser imidlertid tydelig nok at skreppehandelen ikke lot sig stagge. Det samme gjelder også den almindelige landhandel, som blev drevet i smug². Begge handelsformer svarte til et virkelig foreliggende behov. Det ser ut som skreppehandelen aldri har hatt et større omfang enn i annen halvpart av forrige århundre. Gjennem hele århundret steg folketallet sterkt, og handelsbehovet likeså. Den store sverm av landhandlerier vokste ikke frem før sent i århundret, delvis fordi kommunikasjonsnettet var utilstrekkelig utviklet og delvis fordi der lå ohindringer i veien for denne omsetningsform helt til handelslovene av 1857 og 1866, på samme tid som skreppehandelen på en måte kan sies å være begunstiget ved de friere vilkår den fikk ved handelsloven av 1842.     

Urdebøskredet I Rauland Reisenotater

På en tur sommeren 1935 overnattet jeg 6—7. juli på Øygarden ved øvre enden av Totak i Rauland. Det lange dalforet til Songa kommer her ned. Det ligger flere bruk ovenfor Øygarden, nemlig gården Urdebø og en del bureisingsbruk. Fra Øygarden gar en simpel sti til Urdebø. Den fører tvers over den mektige Urdebøurdi (Urebøuri), en 20 minutters spasertur gjennem et felt av kolossalblokker som her sperrer dalen på tvers. Efter onske av dr. Arne Bugge og i tilknytning til hans artikkel om fjellskredene i dette hefte skal jeg her gjengi to fotografler fra stedet og meddele noen notater jeg gjorde ved mitt besøk.

Urdebøurdi er en veldig f jellskred-ur som er ramlet ned fra f jellet på nordsiden av dalen (som her går fra vest mot øst) - se fig. 1. Skredet er gått helt over dalen og litt op i den motsatte dalside, hvor det har buttet mot.     

Til Østgrønlands historie

Blandt de emner som Østgrønlands fattige historie byr forskeren, er det ikke uten interesse å undersøke i sammenheng følgende to sporsmål:

Først, hvad man i gamle dage visste — eller mente å vite — om østgrønlands befolkningsforhold.

Og dernæst: hvordan det er gått til, at størstedelen av østkysten,særlig Sydøstgrønland, er blitt avfolket i nyere tid.