Roald Amundsens 75-års dag

I anledning Roald Amundsens 75-års dag, som f alt midt i ferietiden, den 16. juli, hadde Det Norske Geografiske Selskab og Norsk Polarklub innbudt sine medlemmer til å være til stede ved en enkel høytidelighet i hans hjem på Svartskog, søndag den 21. September kl. 12. Her ble deltagerne, i alt et hundretalls personer inklusive åtte av hans gjenlevende medarbeidere, ønsket velkommen av oberst Bernt Balchen, Norsk Polarklubs formann, som ga.ordet til kommandør B. L. Gottwaldt. Denne holdt deretter følgende minnetale:

»Vi er i dag kommet sammen her i Roald Amundsens gamle hjem »Uranienborg« på Svartskog for å minnes ham i anledning av hans 75-års dag, som fait på siste 16. juli.     

Fridtjof Nansen

Så er han borte. — Ennu i sin fulle kraft, med sinnet fullt av planer, med store opgaver foran sig, blev han grepet av sykdommen som ikke mere slapp ham. Og vi sitter fattige tilbake.

For Det Norske Geografiske Selskab stod Fridtjof Nansen i en klasse for sig selv. Da en rekke menn i juni 1889 kom sammen for å foreslå oprettet et norsk geografisk selskap var foranledningen den at en ung norsk naturforsker lykkelig og vel var kommet hjem fra en ferd tversover Gronlandsisen — den forste, vagsomme ferd fra kyst til kyst. Og i det nystiftede selskap blev der nogen få måneder senere av samme mann fremlagt en av de dristigste og mest storslagne planer til en forskningsreise som nogengang er utformet: planen om a la sig drive i en sterk skute tversover det isfyllte nordpolarhav.

Det Norske Geografiske Selskab er opstatt og vokset frem omkring Fridtjof Nansen.     

Geografisk kronikk

Wilkins-Hearst antarktiske ekspedisjoner 1928—30. Roald Amundsens glimrende reise til sydpolen i 1911 danner avslutningen på en epoke. Den betegner høidepunktet av datidens teknikk i utrustning og utførelse. Det var den norske polarteknikk, utviklet av Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Roald Amundsen, bundet til hundesleder og norske ski, som her feiret sin største triumf. Så kom verdenskrigen, og med den kolossale utvikling som flyvemaskinene fikk da, blev en ny tid i polarforskningen innledet. I den antarktiske forskning er Wilkins pioneren for den nye tids teknikk. Alt i 1920 reiste han som deltager i en flyveekspedisjon til Deception-øen (Syd Shetland), hvor han lærte å kjenne »the sterling qualities of the captains and managers of the Norwegian whaling companies«. Det var ekspedisjonens mål å utforske Kong Edward VII land og nå sydpolen ved hjelp av flyvemaskiner. Den hadde til sin rådighet 12 gamle militærflyvemaskiner, som det var hensikten å bruke i skift til sydpolen, idet mere enn halvparten av dem skulde efterlates på veien.     

Emmanuel De Martonne

Ved Det Norske Geografiske Selskabs 50-årsjubileum i 1939 ble Emmanuel de Martonne kallet til æresmedlem av selskapet, som en anerkjennelse av hans »bidrag til utviklingen av den fysiske geografi og for hans mangeårige arbeide for å organisere det internasjonale samarbeide innen den geografiske videnskap«.

Det er riktig at hovedtyngden av Emm. de Martonnes vitenskapelige innsats kom til å ligge på den fysiske geografis område, særlig geomorfologiens. Det er naturlig å minne om hans bidrag til forståelsen av is-eroderte dalers lengdeprofil, med den karakteristiske veksling ned gjennom løpet av terskler og groper, men først og fremst må man nevne at ingen mer enn de Martonne har aren av å ha utformet den fysiske geografi som et universitets-studium: En generasjon av geografer levde, mer eller mindre bevisst, i skyggen av det monument som de Martonne reiste med sin tre-binds lærebok »Traité de géographie physique«.     

Antonio Renato Toniolo

Professor A. R. Toniolo ved Universitetet i Bologna ble kallet til æresmedlem av Det Norske Geografiske Selskab ved selskapets 50-års jubileum i 1939, »for hans betydningsfulle arbeider såvel innen den fysiske geografi som innen kulturgeografien«. For den geografiske vitenskap i Italia har Toniolo gjort en verdifull, mangesidig innsats ved sine faglige bidrag og som organisator og har kanskje mer enn noen annen i sitt land fortjenesten av å ha fatt geografien befestet som et område for forskning og undervisning ved universitetene.

Toniolo begynte sine fysisk-geografiske undersøkelser over karstfenomener, brevariasjoner og elveløp omkring 1905. Han forfektet ivrig den mening at geografisk forskning må. basere seg på, direkte iakttagelse i marken. Først da får geografen sine oyne åpnet for den kompliserte sammenneng som enkeltfenomenene er føyd inn i. Ut fra dette grunnsyn ga det seg helt logisk at Toniolo snart utvidet sitt interesseområde til alle de faktorer som tilsammen bidrar til landskapsutformningen og som dermed bestemmer menneskenes levevilkår i den givne geografiske ramme. Under sine vandringer i de norditalienske fjellbygder kunne han ikke unngå å bli oppmerksom på den vanskelige kamp for utkommet som bøndene hadde å føre og han så det som et vitenskapelig og sosialt ansvar å hjelpe til å vekke forståelse for disse problemer. Senere kom han til å lede, i samarbeid med det italienske landbruksøkonomiske institutt, omfattende undersøkelser over avfolkningen i fjellbygdene, publisert i 8 bind og munnende ut i forslag til reformer.     

Otto Neumann Sverdrup

Det Norske Geografiske Selskab vil iaften atter feire minnet om en av våre store polarforskere, som er gått bort. Denne gang den siste av de tre, som vant verdensberømmelse og fremfor nogen annen henledet verdens opmerksomhet på Norges store innsats på polarforskningens område.

OTTO NEUMANN SVERDRUP fikk sitt forste inntrykk av de arktiske egne og forholdene deroppe, da han 1888 deltok i NANSENS Gronlandsekspedisjon. Han la allerede den gang for dagen de utmerkete egenskaper, som gjorde ham særlig skikket for deltagelse i sådanne ekspedisjoner. Således under den faretruende situasjon, hvori ekspedisjonen befant sig en natt i drivisen, da han overtok vaktholdet, mens ekspedisjonens ovrige deltagere gikk til ro for a samle krefter til den kamp, såm syntes å forestå med det oprorte havs voldsomme brenning. SVERDRUP viste ved den anledning en ro, besindighet og koldblodighet, som var mer enn beundringsverdig.

At han også var en praktisk og nevedyktig mann viste han, da han efter fremkomsten til vestkysten sammen nied Nansen av det mest primitive materiell laget den seilduksbåt, hvormed de to rodde den lange Ameralikfjord ut til Godthab.     

Lincoln Ellsworth

Lincoln Ellsworth som i 1936 ble kalt til æresmedlem av Det Norske U Geografiske Selskab, var en merkelig sammensatt personlighet, opptatt av å kunne delta aktivt i utforskning av ukjente strøk, men samtidig ubesluttsom og uten interesse for de tusen detaljer som krever omtanke under forberedelsene til et stort foretagende.

Under et besok ved Coast and Geodetic Survey i Washington D.C. i 1928 ble det meg fortalt at en gang tidlig i 1920-årene var en mann kommet til et av kontorene med et noe usedvanlig sporsmål. Mannen presenterte seg som Lincoln Ellsworth, og spørsmalet var: Kunne man si ham om der fantes strok pa jorden hvor der enda var mulighet for å oppdage nytt land ? Den som ble spurt, fant frem et kart over Polhavet, offentliggjort i 1911 av den amerikanske tidevannsforsker R. A. Harris. På. kartet hadde Harris tegnet inn et stort landområde i det den gang ukjente strok mellom Alaska og Nordpolen, et land som han mente matte finnes der pa grunn av noen eiendommelige trekk ved tidevannet langs kysten av Nordøstsibir.     

Fridtjof Nansen Som Videnskapsmann

Enda er der gått så kort tid siden Fridtjof Nansens dod, at vi føler sorgen ved hans bortgang sterkest, men efterhånden vil sorgen vike plass for dyp takknemlighet over alt det han skapte.

Når Det norske geografiske selskap vier denne aften til Fridtjof Nansens minne, er det rimelig at tankene forst samles om Nansen som polforsker, han som drog på ski over Gronland, gikk inn i drivisen med Fram og slet sig med hunder og sleder helt nord til 86° 14', og som vendte hjem med epokegjorende geografiske opdagelser og et veld av iakttagelser.

Der stod glans av selve bedriftene, en glans som skaffet Nansen verdensberommelse da han 35 år gammel kom tilbake fra »Fram«- ierden, og der er neppe tvil om at i den almene bevissthet har Nansens innsats som idrettsmann og polarforsker trengt betydningen av hans store geografiske opdagelser i bakgrunnen til tross for at disse i sin tid fullstendig forandret meningene om polarstrokene.     

Ellef Ringnes

Den 15. mars d. å. avgikk bryggerieier Ellef Ringnes ved døden av lungebetendelse i den høie alder av 86½ år, like åndsfrisk og interessert til det siste. Med ham har Norge tapt en av sitt samfunds beste borgere, den norske polarforskning en av sine store mæcener og »Det Norske Geografiske Selskab« et av sine mest interesserte styremedlemmer.     

Det Norske Geografiske Selskab

Den 1. juni 1889 feiredes ved en fest i Christiania Fridtjof Nansen's hjemkomst fra ferden over Grønlands innlandsis, den ferd som innledet den klassiske periode i norsk polarforsknings historie. Under denne fest fremlagdes innbydelse til stiftelsen av et norsk geografisk selskap. Tanken vant stor tilslutning, og på et konstituerende møte 27. september s. å. stiftedes ?Det Norske Geografiske Selskab?.     

Urdebøskredet I Rauland Reisenotater

På en tur sommeren 1935 overnattet jeg 6—7. juli på Øygarden ved øvre enden av Totak i Rauland. Det lange dalforet til Songa kommer her ned. Det ligger flere bruk ovenfor Øygarden, nemlig gården Urdebø og en del bureisingsbruk. Fra Øygarden gar en simpel sti til Urdebø. Den fører tvers over den mektige Urdebøurdi (Urebøuri), en 20 minutters spasertur gjennem et felt av kolossalblokker som her sperrer dalen på tvers. Efter onske av dr. Arne Bugge og i tilknytning til hans artikkel om fjellskredene i dette hefte skal jeg her gjengi to fotografler fra stedet og meddele noen notater jeg gjorde ved mitt besøk.

Urdebøurdi er en veldig f jellskred-ur som er ramlet ned fra f jellet på nordsiden av dalen (som her går fra vest mot øst) - se fig. 1. Skredet er gått helt over dalen og litt op i den motsatte dalside, hvor det har buttet mot.     

Trekk Av Afrikas Eldre Kolonisasjonshistorie

Det var naturlig, at Afrika blev den av de andre verdensdeler, hvor famlende forsok på europeisk kolonisasjon i mer moderne forstand forst blev foretatt. Det var geografisk betinget av Afrikas umiddelbare nærhet, av dets beliggenhet som Europas nærmeste nabo mot syd. Det var det samme geografiske forhold som også i oldtiden hadde medfort den nordafrikanske rannsones politiske tilknytning til det romerske verdensrike, det som jo i virkeligheten har vært verdens storste rannstat, idet det tilslutt omfattet alle den gamle verdens rannland rundt Middelhavet, både i Europa, Asia og Afrika. Vi har sidestykker til dette politisk-geografiske forhold i de mindre, nordeuropeiske rannstater i Middelalderen, det norske Nordhavsvelde, det svenske Østersjøvelde og det danske Nordsjovelde.

Det var selvfolgelig følkene på Pyreneerhalvoen, portugiserne og spanierne, som gjorde de forste forsok på å stifte erobringskolonier i Atlaslandene. Og foruten erobringslyst og ekspansjonstrang som de drivende krefter i kolonisasjonen kom her ennu et nasjonalt og et religiøst moment med, motsetningen mellem maurerne og Pyreneerfolkene efter ca.     

Roald Amundsen som geografisk opdager

Da Roald Amundsen for å redde andre fant heltedøden denne sommer og endte sitt dådrike livslop deroppe i ishavet, vendte han altså for siste gang tilbake til det virkefelt som hans hu alltid hadde stått til og som han hadde ofret mere enn de siste tredve år av sitt liv. I over en menneskealder hadde nemlig all hans tanke kretset om, alt hans arbeide vært innstillet på denne ene hovedopgave å løse de store geografiske gåder som ennu var uløste i Arktis og Antarktis.     

Aksel Arstal

Dosent og overlærer Aksel Arstal døde i Oslo den 28. november 1940, 85 år gammel. Med ham er den siste gjenlevende av Det Norske Geografiske Selskabs stiftere og en foregangsmann i Norge på geografiundervisningens område gått bort.     

Ekspedisjonen til Spitsbergen

Formålet med ekspedisjonen til Spitsbergen sommeren 1930 var en inngående undersøkelse av den mesozoiske lagrekke i Isfjordområdet. Denne undersøkelse, som av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser blev overdratt mig, var ønskelig for å kunne supplere de resultater, som var opnådd på de tidligere Spitsbergenekspedisjoner.

Vi reiste fra Harstad 2. juli med kulldamperen »Inger Elisabeth« og kom til Longyearbyen 5. juli. Opholdet på Spitsbergen varte til 26. august da man forlot Adventfjorden med en kulldamper.

Undersokelsene blev foretatt på ostkysten av Nordfjorden (Dicksonlandet) ved Sassenfjorden, Adventfjorden, Gronfjorden og i omradet mellem Festningen og Russekeila. Der blev arbeidet i den sakalte perm, i trias, jura og krittformasjonen.

Fra disse lag forela der allerede et ganske betydelig materiale, for storste delen innsamlet på Hoels ekspedisjoner og bearbeidet av mig. Meget nytt om stratigrafien og mesozoikums faunistiske forhold var derved fremskaffet, men like mange nye sporsmal blev reist, særlig angaende de forskjellige horizonters gjensidige beliggenhet og og deres plass i andre områders stratigrafiske system.     

Om Bruk Av Jordskiftekart og Fotogrammetriske Kart

Når et jordfellesskap blir oppløst ved offentlig jordskifte (utskiftning), blir det opptatt kart, for innmarken som regel i målestokken 1:2000, for utmarken oftest i 1:4000 og for større fjellstrekninger i 1:10 000. Norges Landbrukshøgskole har en egen avdeling for utdannel?e av utskiftere, og det er ansatt flere folk i Jordskifteverket, som det heter siden 1950, enn ved Norges Geografiske Oppmåling. Kartene som fra omkring 1909/10 har vssrt tatt opp med tachymeter, viser med stor nøyaktighet eiendomsgrenser, veier og bebyggelse, men mangler det som for geografen er det vesentligste ved et kart: koter. Bare i en kortere periode, fra 1921 til 1936, forlangte instruksen inntegnet koter. Ekvidistansen varierte etter terrenget og størrelsen av jordskiftefeltet. For kart i 1:2000 var den 2—5 m, for kart i 1:10 000 10 m. Det kan også være tegnet inn koter på enkelte nyere kart.

Et jordskifte er en rettsakt. Retten består av jordskiftedommeren (tidligere utskiftningsformannen) og to lekdommere.     

Mot Fremtidenn

Denne minnefest har væert samlet om ham, den ene store, kongeørnen Roald Amundsen, som til slutt seilte dodsferden inn i havet. Og den har vært samlet om den ene store, gigantiske bedrift, Sydpolserobringen. Idet vi minnes den som en dåd i vår egen folkeætts og i menneskehetens historie, har vi også grunn til å minnes, at den ikke kan isoleres fra en norsk innsats i syd, som hadde muliggjortden. Hverken Roald Amundsen eller Scott hadde noensinne kunnet gå inn gjennem Rosshavets is til sine faste stasjoner på det antarktiske kontinent, uten at norske ekspedisjoner lenge for hadde vist vei i de antarktiske farvann.

Jeg er redd for det er ikke så svært mange som kjenner til eller husker, at den forste som overhodet har satt foten på det svaere antarktiske kontinent var en nordmann, kaptein Henrik Johan Bull fra Tonsberg, som pa den bekjente Antarctic-ekspedisjon gikk i land     

Henrik Mohn Og Oseanografien

Det synes mig at Henrik Mohn ikke får den anerkjennelse han burde ha, i moderne avhandlinger og lærebøker i oseanografi. Han liar i virkeligheten grunnlagt den dynamiske oseanografi; han har forklart sammenhengen mellem tetthetsfordelingen, havstrømmene og jordrotasjonen, efter de samme prinsipper som fremdeles legges til grunn for beregningene. Han har ogsåa vært opmerksom på forskjellige konsekvenser, som er blitt opdaget igjen i vare dager, og ansett som meget viktige fremskritt.

Når allikevel Mohn's innsats er så lite kjent, har det naturligvis sin grunn. Det er ikke lett for den første pioner å flnne den klareste og mest overbevisende form for fremstilling med en gang. Men en storre vanskelighet var det, at selve grunnlaget for teonene, observasjonsmaterialet, var så mangelfult at noen av de mest fundamentale fakta blev borte. Hadde bestemmelsene av sjovannets tetthet været bedre, så hadde Mohn uten tvil kunnet gjøre sin fremstilling både lettere og klarere, han hadde     

Yangtze-Dalen i Tørke Og Flom

Det er en av de mange fordeler ved å bo i Central-China at man da for de fleste steders vedkommende må reise på Yangtze- kiang for a komme dit man skal. En behageligere og mer under-holdende reise skal man lete lenge efter. Det er derfor ikke å undres på at folk i Shanghai og andre steder benytter sin ferie til en tur op floden og tilbake. Tar man fra Shanghai og helt op til Chungking går det da med en fjorten dager à tre uker.

Hvad er det så man ser og oplever på en slik reise? Da jeg selv ikke har vært på hvad man kaller »den øvre flod«, men bare på den nedre og mellemste, skal jeg innskrenke mig til en liten antydning av hvad reisen Shanghai — Hankow bringer. Strekningen er på ca. 1000 kilometer, og reisen tar omtrent fire dager.

Man går ombord i Shanghai i en av de store flodbåter på et par tusen tonn. De kan på grunn av karakteren av flodfarten by på den første store behagelighet i form av plass, med deilige, brede dekk og store lugarer, hvor man ligger i almindelige senger.     

Husmannsvesenet i Numedal

Denne avhandling tar sikte på å gi en geografisk analyse av husmannsvesenet i Numedal.

Husmannsplassenes beliggenhet, fordeling i dalføret og husmennenes pliktarbeide og kår i det hele blir gjennomgått i relasjon til de fysisk-geografiske og økonomiske forhold og variasjoner i dalføret. Videre behandler jeg utvandringen til Amerika og den samlede fraflytning fra husmannsplassene, og fører dessuten oppgaven fram til vår egen tid ved å undersøke hva det er blitt av de tidligere husmannsplasser og deres betydning i Numedal i dag.

Undersøkelsen tok jeg fatt på etter forslag av professor Fridtjov Isachsen. Det etterfølgende gir i noe bearbeidet og sammentrengt form det viktigste innhold av min hovedoppgave i geografi til språklighistorisk embetseksamen våren 1950.

Arbeidet med oppgaven er først og fremst basert på undersøkelser i marken. Jeg har reist rundt i Numedalsbygdene Lyngdal, Flesberg, Rollag, Veggli, Nore og Uvdal i tida juli-desember 1947 og samlet opplysninger om husmannsplassene og husmannsvesenet.