Omrissene av næringslivet i Norge på geografisk bakgrunn

Norges middelhøide, altså om vi gjorde et plan av dette krapbølgende stenhav, er omtrent 500 meter (hele Europas 300 m, hele landjordens 7—800 m), og bare 1/8 ligger under 150 meters høidelinjen. Et 500 meter høit plan vilde skjære midt imellem Frognersæteren og Tryvannshøiden ved Oslo, og selv i det sydlige av landet modnes ikke korn og finnes ikke helårsboliger stort høiere op. Den klimatiske innflytelse dette lands høideforhold øver, serlig fordi det jo ligger så langt nord, gjør sig da også følelig gjeldende overfor vort jordbruk. Optimistiske agronomer forteller oss at vårt akerareal kan fordobles, og at Norge skal kunne brødfø sig en vakker dag. Vi vil så gjerne tro dem! For nærværende utgjør imidlertid hele vårt kornakerareal tilsammenlagt ikke større flate enn landets minste fylke eller landets største ø! Det danske hedeselskap har i sin 60-årige virksomhet øket Danmarks kulturareal med en større flate enn hele vårt akerareal, nemlig med et areal av størrelse som Fyn. — Fyn og det litt mindre Gotland er omtrent 3000 km², vort kornareal som efter en forbigående økning under krigen er skrumpet sterkt inn, er nu neppe 2000 km², altså omtrent som Vestfold eller Hinnøy.     

Skredet på Digranes i 1943.

Digranesgårdene ligger på vestsida av Sørfjorden ca. 10 km fra Odda. Våningshus og uthus ligger et Hie stykke opp fra sjøen og dalsenkningen der Digraneselva renner ut. Vest for gårdene stiger fjellet bratt opp til ca. 860 m o. h. i retning mot Folgefonna.

Mellom kl. 12 og 13 den 19. februar 1943 kom her et skred av våt snø, stein og jord. Det raserte skog, dyrket mark og frukttrær, tok med seg skolehuset, dampskipskaien, et naust, to sagbruk, bygdevegen og gårdsvegen. Etter den skadetaksten Odda kommune holdt i mars samme år, var der gjort skade for ca. 130 000 kroner.

Læreren ved skolen den gangen, adjunkt T. K. Eitrheim forteller at han var i skolestua med 8 barn i alderen 7—15 år, da han hørte det klirret i en ukittet rute.     

Senglaciala ackumulationsformer och glaciationsförhållanden i Narvik — Skjomenområdet,Norge

Abstract:

DAHL, RAGNAR. Late-glacial accumulation forms and glaciation in the Narvik-Skjomen district, Norway. Norsk geogr. Tidsskr. 1967, 21, 157–241.

Late-glacial accumulation forms at corresponding levels are described and discussed. Most of the accumulations are moraine ridges deposited at the lateral margins of the ice flowing in the main valleys or at the lateral and frontal margins of ice tongues branching out into tributaries.

The frontal moraine ridges appear only in small tributary valleys or similar depressions in the terrain. They have an arched form and an advanced position in the depressions and are broken by melt-water channels. Together with the different indications of pressure in the material, this shows that the moraines correspond to phases of the deglaciation period in which the ice masses were temporarily advancing. The calculated gradients of the ice surface and radio-carbon datings indicate that these phases correspond to the two glacial phases of the Tromsø-Lyngen substage, which, according to ANDERSEN (1965), approximately correspond to the Early Dryas and Late Dryas periods.     

De fredede planter i Junkerdalsuren,på Solvågtind og Båtfjell

Ved kgl. res. av 8de mars 1928 er i henhold til lov om naturfredning av 25de juli 1910 § 1 fredet mot innsamling og ødeleggelse en rekke sjeldne planter innen et ca. 60 km² stort område i Saltdalen i Nordland fylke. Dette område omfatter de i botanisk henseende så interessante steder Båtfjell og Solvågtind med Junkerdalsuren.     

Nyere tendenser i dansk geografiundervisning på det gymnasiale niveau

Valeur, Bent: Nyere tendenser i dansk geografiundervisning på det gymnasiale niveau. Geografisk Tidsskrift 83: 23–27. Copenhagen, June 1, 1983.

Education in geography at the secondary schools in Danmark.     

Förnyelse av äldre arbetsområden i Göteborg

Törnqvist, Anders: Förnyelse av äldre arbetsområden i Göteborg. Geografisk Tidsskrift 83: 60–64. May 1., 1983.

A recently started research and development project at Chalmers Institute of Technology in cooperation with the City of Gothenburg is presented. Background research on the physical and economic status of old industrial districts in Sweden shows the need for renewal. Difficulties and possibilities are analysed. A two-phase negotiation strategy involving the landowners, the firms, the employees and local government branches is outlined.     

Terrassemålinger i Nord-Odal

Ved arbeider av en rekke nordiske forskere gjennem de senere år (Gunnar Holmsen, Fridtjof Nansen, Wilhelm Ramsay, V. Tanner, Th. Vogt, L. von Post o. fl.) er man begynt å anse de tydeligste av de gamle strandlinjer i Fennoskandias randområder for transgresjonsmerker. Hermed har man fått et nytt middel til »parallellisering« av strandlinjene på forskjellige lokaliteter. Størst betydning har dette hittil fått for opfatningen av de strandnivåer som Tanner har kalt b-linjen og f-linjen, d. e. Tapesnivået og det nivå som i Nord-Norge har vært kalt den »senglaciale marine grense«. Med sitt nivådiagram har Tanner villet vise at landets hevning i Fennoskandias randområder er foregått på en slik måte at proporsjonaliteten mellem høidene for for de forskjellige isobasflater finnes bevart fra sted til sted (Tanner 1930, pl. III, 1 og 2).     

Øvre Sirdal,en fjellbygd på Sørlandet

Sirdal er nest efter Setesdal den lengste av dalførene på Sørlandet, og den øverste bygden, Øvre Sirdal¹, er en like utpreget fjellbygd som Bykle i Setesdal. Begge bygder hadde i gamle dage sin korteste vei til sjøen og nermeste by vestover. Sirdolene kaller ryfylkingene »nordmenner«, og disse sier »austmenner« om sirdøler og setesdøler. Tross den daglige bilrute hender det ennu at sirdølene av økonomiske grunner tar den gamle veien over fjellet til Lyse og derfra med dampbåt til Stavanger. Drar de avsted tidlig på morgenen, er de i Stavanger om kvellen.

Ser vi på kartet, opdager vi at' den viktigste dalretningen er fra nordøst til sydvest. Sira går bare stykkevis i denne retning. Kartet viser også hvordan mange tverelver til Sira danner en stump vinkel med hovedelven. Står vi ovenfor Dorgafossen, ser vi hvordan den gamle dal, hvor isbreen har gått, fortsetter i Skreadalen², mens Sira boier av i nesten rett vinkel.     

Navnene på Tunhovdbladet

I Norsk Geografisk Tidsskrifts 5. og 6. hefte for 1929 er inntatt en artikkel av Fridtjov Isachsen med ovenstående overskrift. Artiklen inneholder en kritikk av navnene på kartbladet Tunhovd [gradavdeling E 33.]     

Mariskardet på Svalbard

sommeren 1924 var jeg som medlem av Den norske Svalbard-ekspedisjon optatt med botaniske undersøkelser forskjellige steder i Isfjorden. Efter at jeg den første del av sommeren hadde arbeidet i mere kjente trakter på sørsiden av fjorden, kom jeg i begynnelsen av august nordover til Dicksonfjorden. Her fikk jeg sammen med to kamerater, konservator Ove Arbo Høeg og stud. philol. Fridtjov Isachsen, anledning til å foreta lengere utferder til de før næsten ukjente strøk nord for Dicksonfjorden. Resultatene av de botaniske undersøkelser vil bli fremlagt et annet sted. Her skal jeg gi en kort skildring av landskapet omkring overgangen mellem Dicksonfjorden i Isfjordområdet og Wijdefjorden på Nordkysten.     

Staurene ved Ofjordnæringen på Sørøya. Et eldgammelt strandnivå i Vest-Finnmark

I en rekke avhandlinger og foredrag har jeg siden 1933 hevdet den oppfatning at den siste istid ikke var total i Finnmark slik som tidligere antatt, men at der fantes isfritt land langs kysten hvor dyr og planter klarte å berge livet. Disse refugier har jeg forsøkt å lokalisere både ved hjelp av botaniske og geologiske indikasjoner. De viktigste må antas aå ha ligget på øyene og halvøyene i Vest-Finnmark; men også på Magerøya og Varangerhalvøya peker indikasjonene bestemt i retning av partielt isfritt land (jfr. Holtedahl 1929).     

Et forsøk på måling av landets hevning 1839—1939

I 1839 blev der på foranledning av daværende Kanal-, Fyr- og Havneinspektør C. J. Schive hugget merker i fjellet på en rekke steder langs kysten fra Oslofjord til Namsos til markering av datidens havnivå. På Sør- og Østlandet, hvor tidevannet er lite fremtredende, blev »daglig Vann« angitt ved en enkel horisontal strek, mens der på Vestlandet og nordover blev hugget to merker, et for »høit vann« og et for »lavt vann«.     

Breranddannelser På Modum og i Snarumsdalen

I 1827 foretok professor B. M. Keilhau sin bekjente reise til Spits-bergen på seilsluppen »Haabet«, som var leiet av en tysk reisende, Barto von Löwenigh. Keilhau var også i land på Bjørnøya. Han har beskrevet reisen i en bok: Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828. Chr.a 1831.

Keilhau benyttet anledningen til å foreta en rekke videnskapelige studier og innsamlinger. Det var ikke alene geologien som interesserte ham, men også botanikk og arkeologi. Hans beskrivelser og samlinger er meget verdifulle, og hans reise må betraktes som en pionerferd for Svalbards videnskapelige undersøkelse.

Professor Keilhau var også en meget dyktig tegner, og i hans bok er reprodusert tre billeder. Men disse er ikke de eneste han har laget.     

Litt om breene i Storsteinsfjell-området

I Fjellene syd for Ofotbanen, mellom Rombakfjorden, Skjomenfjorden og svenskegrensen, ligger det et område med relativt høye fjell og mange breer. De høyeste fjellpartiene har topper på 17—1800 meter med Storsteinsfjells 1901 meter som høyeste punkt. Flere rygger og kammer ligger over 1500 meter, men ellers ligger hoveddelen av fjellpartiet i intervallet 1000—1500 meter (se fig. 1).     

Seiches i Storsjøen i Rendalen

I løpet av de to siste år har jeg foretatt en del studier over stående bolger (seiches) i Storsjoen i Rendalen. Arbeidet har i første rekke bestått i å regne ut den teoretiske svingetid for den uninodale, binodale og trinodale seiche. Senere er svingetiden observert vcd hjelp av et enkelt mekanisk apparat, som jeg laget for dette bruk.

Til grunn for utregningene har jeg lagt en teori av professor Jonas Ekman Fjeldstad,¹ og denne viste seg å gi svært gode resultater. Overensstemmelsen mellom teori og virkelighet er i dette tilfelle så god at jeg håper det vil være av interesse å få resultatene publisert.

Storsjoens morfologi Teorien til professor Fjeldstad forutsetter at en kjenner vannbassengets morfologi. Før jeg kunne starte den numeriske integrasjonen var det derfor nodvendig å lodde opp sjoen, slik at en kunne få et klart bilde av bunnforholdene. Ved hjelp av et alminnelig loddeapparat foretok jeg dette arbeid sommeren 1947.     

Håndværk og mindre industri i centrale byområder

Andersen, Hans T. & Engelstoft, Sten: Håndværk og mindre industri i centrale byområder. Geografisk Tidsskrift 83, 35–42, May 1, 1983.

The paper attempts to elucidate problems related to small manufacturing industries in central urban areas. The last 10 years' development within this type of industry in two medium-sized Danish towns is demonstrated, and their general conditions are analysed.     

Kongeåens udløb i Vadehavet

Jacobsen, N. Kingo, 1975: Kongeåens udløb i Vadehavet. Geografisk Tidsskrift 74: 55–67. København, juni 1, 1975.

The problem of drainage at the outlet of streams in the Danish Wadden Sea. Outside the sluice of Kongeåen a canal was established ig63 to guarantee drainage, i.e. a low water-table at the sluice at low-tide. Bors at the outlet of the canal cause difficulties. The topography of the tidal flat, the ebb- and flood currents, the volume of water-masses etc. are investigated, and another technical arrangement proposed.     

De norske flyvninger i Eirik Raudes Land Sommeren 1932 og påvisningen av flyveplassene der

Takket være Lars Christensens generøse tilbud om å stille sitt Lockheed-Vega-fly »Qarrtsiluni« til rådighet og Tiedemanns Tobaksfabriks storartede pengegave lyktes det Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser å få satt luftkartlegningen av Eirik Raudes Land ut i livet ifjor sommer. Luftkartlegningsflyet tok bensin for 20 timers flyvning — aksjonsradien var ca. 3000 km. Motoren var en 220 hk.s Wright Whirlwind — den samme type Lindbergh brukte under sin epokegjørende Atlanterhavsflukt mai 1927. »Qarrtsiluni«, som er et amerikansk rekord-monoplan, blev på vårparten ifjor fløiet til Berlin som landmaskin av marineflyveren løitnant Erik Storm. Ved Hansa Luftbild blev der montert i maskinen et Zeiss seriemålekamera og foretatt en rekke prøveflyvninger. Ombord i Grønlands-ekspedisjonens fartoi »Polarbjorn«, som i sommer hadde fått sin motor forsterket til 360 hk, blev flyet fraktet til Eirik Raudes Land sammen med Wilhelm Omsteds Spartanfly, en sportsmaskin som blev brukt under rekognosering av flyveplasser og til ispatrulje. Spartanflyet blev ført av løitnant Sigurd Aagenæs, som sammen med Omsted blandt annet har foretatt en flukt over Galdhøpiggen med denne maskin.     

Isfjell på kysten av Øst-Finnmark

Den Alminnelige mening er at havet nord for Norge alltid er isfritt. Dette skyldes det varme, salte Golfstrøm-vannet i dette havom-rådet. Avstanden fra Norge til drivisgrensen kan veksle betydelig fra år til annet. Det hender at grensea under trykket av nordlige vinder og store drivismasser kan komme helt ned til 30 nautiske mil (ca. 55 km) fra kysten.