RØMØ: NATURVURDERING PÅ GEOGRAFISK-ØKOLOGISK BASIS

Presentation of 3 maps concerning the island of Rømø: Plate 1: The landscape elements (ecotypes). Plate 2: The man-made constructions as settlements, roads, dam, dikes and a harbour as well as plantations. Plate 3: A land use map supplemented by noise zoning of road traffic, an interference leaving a minor part of the area as being untouched nature.

Plate 1: 1) Tidal flats, low lying, 2) Creek, 3) Channel, 4) Tidal inlet, 5) Tidal flat, sandy, 6) High sand, 7) Sandy salt marsh, 8) beach ridge, 9) Break-through of the sea, 10) Deflation plain, 11) Dunes, minor forms, 12) Dunes, greater forms, 13) Salt marsh of the foreland, 14) Muddy tidal flats, 15) Phragmites salt marsh, 16) Agricultural area, 17) Polder area, 18) Marine foreland, dike burst.

Plate 2: 1) Macadam main road, 2) Macadam road, 3) Gravel road, 4) Earth road, 5) Sand road, 6) Dike, 7) Line of poles, 8) Settlements, 9) Recreational area, 10) Camping, 11) Plantations.

Plate 3: 12) Agricultural area, diked in, 13) Agricultural area, undiked.

Principles of nature conservancy as well as the future problems of agriculture on the island are discussed.     

Til Østgrønlands historie

Blandt de emner som Østgrønlands fattige historie byr forskeren, er det ikke uten interesse å undersøke i sammenheng følgende to sporsmål:

Først, hvad man i gamle dage visste — eller mente å vite — om østgrønlands befolkningsforhold.

Og dernæst: hvordan det er gått til, at størstedelen av østkysten,særlig Sydøstgrønland, er blitt avfolket i nyere tid.     

Moskusoksen i Øst-Grønland

Øst-Grønland er kjent for sin vildtrikdom fremfor alle andre områder i Arktis. Der er den økonomisk viktige rev, hvitrev og blårev. Dens mengde veksler fra år til år, antagelig efter foden, efter gode lemen-år folger gjerne gode rev-år. Der er rype og hare, på sine steder i betydelig mengde. De har ennu ikke rukket å få den rette forståelse av mennesket, den farligste av alle fiender, og er derfor lite sky. Ute i isen traver bjørnen om, den gjor også lange turer innover land, især i bærtiden. Den hvite polarulven var kanskje tallrikere for nogen tid siden, da der var store flokker av rein. Nu er reinen helt forsvunnet. Man mener at den er utryddet av ulven, og ulven har fått Ion som forskylt, den har ikke lenger så lett for å få noget å spise.

Men det merkeligste av alle dyrene i Øst-Gronland er allikevel moskusoksen, Ovibos moschatus, som zoologene kaller den.     

Subglacial Observations at Østerdalsisen,Svartisen

Summary

Studies at Østerdalsisen have revealed that there is little active erosion within subglacial caves under present conditions. Abrasion seems to be the major process occurring at the bed, but only a rather small amount of material is transported by the glacier. Rock cliffs beneath the glacier seem to be protected by a coating of ice for much of the year, and the transport of material towards the centre of the valley by snow meltwater in the spring is the principal geomorphological activity in the caves.     

Avgrensningsproblem Og Gymnasial Undervisningsteknikk I Økonomisk Geografi

Et karakteristisk trekk ved geografiens utvikling i den siste menneskealder er at de geografiske særdisipliner mere og mere krever en selvstendig stilling. Men denne frigjøringsprosess vekker strid. Særlig gjelder dette for den økonomiske geografi (erhvervsgeografien). Grunnen til at denne del av geografien har sprengt så sterkt på, er at den økonomiske utviklingsprosess er blitt en stadig mere og mere dominerende faktor i vårt samfundsliv. Men den viktigste årsak til at erhvervsgeografiens frigjøring skapte slik spenning, var at den økonomiske geografien i altfor høi grad vilde komme til å sprenge geografiens gamle grenser.     

Ekspedisjonen til Jan Mayen og Øst-Grønland

Ekspedisjonen til Østgrønland 1930 blev utsendt for å fortsette det arbeide, som blev påbegynt i 1929 og blev ledet av dosent Adolf Hoel. De øvrige deltagere var: Kommandørkaptein Rolf von Krogh, hydrograf; konservator Paul Løyning, zoolog (havdyr); cand. real. Nils Knaben, zoolog (insekter); preparant E. Siggesson (pattedyr og fugler); cand. mag. Jakob Vaage, botaniker; stud. med. Per Fredrik Scholander, botaniker og læge; konservator Johannes Lid, botaniker, han arbeidet på Jan Mayen; cand. mag. Levi Mikael Rygg, botanisk assistent, Jan Mayen; telegrafist Rudi Einersen, radiotelegrafist; maleren Dagfin Werenskiold; professor i politisk historie ved universitetet i Pavia Vittorio Beonio Brocchieri; geolog ved Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser Anders K. Orvin; Johan Rikardsen, Tromsø, assistent og motorbåtmaskinist; sekretær Johan Kristian Tornøe, assistent; Kristian Nakken og Kristian Ellingsæter, tømmermenn. Dessuten medfulgte som passasjerer: Gustav Lindqvist, fangstmann til A/S Arktisk Næringsdrift, samt Møre Grønlandsekspedisjon, hvis deltagere var: Herman Andresen, Langevåg pr. Ålesund; Jonas Karlsbak, Borgund pr.     

Vinterisganger i Østerdalen En Kritikk Over Den Sakkyndige Kommisjons Innstilling

Det liar i de senere år flere ganger hendt, at Glommen midt på vinteren er rammet av store, ødeleggende isganger. Dette inntraff som det vil erindres såvel i vinteren 1926—27 som i 1927—28. Efter den store isgang i desember 1926 blev den sammenpakkede is liggende til midten av juli måned. Isgangen i 1927 medforte, at elveleiet på en strekning av 17 km var opfyllt av ismasser. Flere hundre dekar dyrket mark blev oversvømmet av is og vann, og all dyrket jord langs elven fra Stor-Elvdal kirke til Bjorånesset var nediset. Hvor elvebreddene var høie fantes is å være stuet op til 10 m's hoide over elven.

Om våren losnet ismassene, og vann og is skyllet inn over eiendommene Treseng og Koppang. Den forvoldte skade blev taksert til over kr. 120000. Som øieblikkelig hjelp til de skadelidte innkom der ved en landsinnsamling ca. kr. 10000 og det offentlige ydet kr. 20000 samt stillet et belop på kr. 38000 til disposisjon for Ian til innkjop av såvarer og kunstgjodning.     

STUDIER AF TURISTBESØGET PÅ SKALLINGEN 1975–1976

Thiesen, Grethe: Studier af turistbesøget på Skallingen 1975–76. Geografisk Tidsskrift 76: 78–83. København, juni 1, 1977.

During the summer periods 1975 and 1976 the number of tourists to the peninsula Skallingen on the west coast of Jutland was counted automatically and their nationalities stated by observation. An enlargement of the official parking places is discussed in order to avoid further damages on dunes and marsh areas.     

Øvre Sirdal,en fjellbygd på Sørlandet

Sirdal er nest efter Setesdal den lengste av dalførene på Sørlandet, og den øverste bygden, Øvre Sirdal¹, er en like utpreget fjellbygd som Bykle i Setesdal. Begge bygder hadde i gamle dage sin korteste vei til sjøen og nermeste by vestover. Sirdolene kaller ryfylkingene »nordmenner«, og disse sier »austmenner« om sirdøler og setesdøler. Tross den daglige bilrute hender det ennu at sirdølene av økonomiske grunner tar den gamle veien over fjellet til Lyse og derfra med dampbåt til Stavanger. Drar de avsted tidlig på morgenen, er de i Stavanger om kvellen.

Ser vi på kartet, opdager vi at' den viktigste dalretningen er fra nordøst til sydvest. Sira går bare stykkevis i denne retning. Kartet viser også hvordan mange tverelver til Sira danner en stump vinkel med hovedelven. Står vi ovenfor Dorgafossen, ser vi hvordan den gamle dal, hvor isbreen har gått, fortsetter i Skreadalen², mens Sira boier av i nesten rett vinkel.     

Frost Shatter and Glacial Erosion under the margins of Østerdalsisen,Svartisen

Abstract

Bennett, Roger G. (1968) Frost Shatter and Glacial Erosion under the Margins of Østerdalsisen, Svartisen. Norsk geogr. Tidsskr. 22, 209–213 Subglacial.observations on the glacier Østerdalsisen at Svartisen, North Norway, on two occasions during the winters of 1965 and 1967 showed a marked increase in the amount of debris transported by the glacier in comparison with that carried in the summer. On closer examination, frost shatter on the lee sides of rock steps in the immediate lee of the ice-rock contact was found to be responsible for the loosening of fragments, which the glacier was then able to pluck from the wall.     

Norges Svalbard- og Ishavs Undersøkelsers Ekspedisjoner Til Øst-Gronland Sommeren 1937

Sommeren 1937 blev der som vanlig sendt to ekspedisjoner til Øst-Grønland for å avløse mannskapene ved de meteorologiske stasjoner Torgilsbu og Myggbukta. Ekspedisjonen til Nordost-Grønland førte dessuten en del folk til og fra fangststasjonene. der oppe. Der blevikke utført noe videnskapelig arbeide på disse ekspedisjonene.

EKSPEDISJONEN TIL NORDØST-GRØNLAND

Denne ekspedisjonen hadde iår et meget omfattende program, idet den i lopet av omkring 6 uker skulde besoke alle norske hovedstasjoner fra Kong Oscars Fjord på 72° n. br. i syd op til vel 76° n. br. Isforholdene ved Nordost-Grønland var i sommer så tisedvanlig vanskelige at det kan være av interesse å gi en mere utførlig rapport om ekspedisjonens forløp.

Som ekspedisjonsfartøi blev leiet M/K Polarbjørn av Brandal, skipper Kristoffer Marø. Fartøiet var utstyrt med ekkolodd og radiopeileapparat. Følgende 15 mann fulgte med til Øst-Grønland for å overvintre: Telegrafist Johan Holm og fangstmennene Arne Jacobsen, Anders Godager og Johan     

Ekspedisjonen til Østgrønland med „Veslekari” sommeren 1929

Ved Østgronland forstår man landet langs Gronlands østkyst fra Lindenowfjorden i syd til Nordost Rundingen i nord, en strekning på 2900 km. Den isfrie kyststrekning er ca. 115 000 km². Den sydlige del av kystlandet optil Scoresby Sund er ganske smal og for en vesentlig del opbygget av tertiære basalter og grunnfjell. Isbreene går mange steder belt ut i havet og der er dårlige havneforhold. Det eneste sted hvor der er nogen beboelse er Angmagssalik, hvor der er en eskimokoloni med omkring 600 innbyggere.

Den nordlige del er anderledes. Her er det isfrie kystbelte optil 300 km bredt, og store fjorder skjærer sig gjennem kystlandet helt inn til innlandsisen. Den sydligste av disse, Scoresby Sund, er 300 km lang og verdens storste fjord. Lengere nord er der en rekke fjorder og sund, som delvis er forbundet med hverandre; således står Davysundet ved Kong Oscars Fjord i forbindelse med den 200 km lange Frans Josefs Fjord, og lengere nord er Claveringfjorden forbundet med Tyrolerfjorden ved et sund innenfor Claveringoya.     

Vinterisganger i Østerdalen Svar til statsgeolog dr. Gunnar Holmsens artikkel

Som medlem av den sakkyndige kommisjon som har studert isgangene i Glommen, vil jeg få lov å gi et svar. på den sterke kritikk som kommisjonens innstilling får av dr. Holmsen i dette tidsskrift (Bd. III, H. 1).

Forst må understrekes at den trykte innstilling er et meget kort sammendrag, hvor en rekke spesialundersøkelser, målinger og diskusjoner ikke kunde tas med1. Det er derfor uforsiktig når dr. Holmsen gjentagne ganger bygger skarpe konklusjoner på formodninger om hvad kommisjonen ikke har undersokt og ikke tatt hensyn til.

For å undgå omtrentlig diskusjon av isgangsproblemet, vil vi stille det så klart og skarpt som mulig.

I. Analyse av det foreliggende empiriske grunnlag.

a. For Glommas vedkommende foreligger der bestemte data bare for de senere år, således som referert i innstillingeri. Vinterisganger har ikke optrådt hvert år efterat Aursundreguleringen begynte. Folk i dalen hevder imidlertid at vinterisgangene er blitt storre og hyppigere, og mange mener at de tidligere ikke forekom.     

De Første Efterretninger Om Østgrønlændingerne 1752

Som bekendt var det helt til henimod det 19. hundredaars slutning den almindelige mening, at sagaernes »Eystri bygð» var beliggende paa Grønlands østkyst. Det var egentlig først H. P. v. Eggers' prisafhandling (1793), støttet paa Arctanders 1777—79 foretagne undersogelser af ruingrupperne i Julianehaabs distrikt, der rokkede ved denne tro, dog uden endeligt at omstøde den. Dette skete først ved Holms og Gardes ekspedition 1884—86.

Efter Grønlands anden kolonisation ved HANS EGEDE blev der gentagne gange gjort forsøg paa at naa frem til den formentlige østerbygd, dog uden resultat. Men i sommeren 1752 foretog PEDER OLSEN WALLØE sin bekendte opdagelsesrejse til Grønlands østside, der lykkedes forsaavidt som han virkelig naaede sønden om Grønland og et stykke op ad Østkysten — dog uden nogetsomhelst resultat med hensyn til spørgsmaalet om Østerbygdens beliggenhed.     

Geografilærerne I Norges HØiere Skoler 1932–1933 Et Par Oplysninger

Med stor interesse har jeg lest d'hrr. Isachsen og Redse's oversikt over dette emne i hefte 7, 1933, og de betraktninger som de knytter dertil. Stort sett er jeg enig med forfatterne. Allikevel må jeg få komme med nogen oplysninger om ting som forfatterne øiensynlig ikke har vært opmerksomme på, men som har en ganske stor — nogen vil nok si: meget stor — betydning for spørsmålet.     

ET FORSØG PÅ EN KLIMATISK- HYDROLOGISK REGIONSINDDELING AF HOLSTEINSBORG KOMMUNE (SISIMIUT)

Hasholt, B. & H. Søgaard 1978: Et forsøg på en klimatisk-hydrologisk regionsinddeling af Holsteinsborg kommune (Sisimut). Geografisk Tidsskrift 77: 72–92. København juni 1,1978.

The Holsteinsborg municipality (Sisimut) has been divided into climatic and hydrological regions. The investigation is of a preliminary character due to the limited possibilities for field work.

The regionalization is based upon selected climatological and hydrological parameters; these were primarily snow cover (precipitation), potential evapotranspiration, run-off, and temperature. Measurements of water quality have been used as indicator of the aridity in the area.     

Norges Svalbard- og Ishavs-Undersøkelsers Ekspedisjonertil Øst-Grønland og Svalbard I Året 1936

Sommeren 1936 blev der utsendt to ekspedisjoner til Øst-Grønland for å avløse mannskapet på de meteorologiske stasjoner Torgilsbu og Myggbukta, samt skifte ut folk på en del av fangststasjonene i Nordøst-Grønland. På disse ekspedisjoner blev der ikke utført noe videnskapelig arbeide.

Forskningsarbeidet på Svalbard blev i 1936 fortsatt ved en stor ekspedisjon, hvori deltok topografer, flyvekartleggere, hydrografer, geologer, botanikere m. fl. Siden 1925 har ikke noen sådan samlet ekspedisjon vært utsendt til denne øigruppe, men der har vaert utsendt ekspedisjoner i forskjellige, spesielle oiemed. Denne ekspedisjon samarbeidet delvis med en ekspedisjon under ledelse av bergmester Hans Merckoll, som foretok en omseiling av Svalbard.

Vi skal nedenfor i korthet skildre disse ekspedisjoners forlop. Luftkartlegningen på Svalbard i 1936 er allerede omtalt av Bernhard Luncke i dette tidsskrift B. VI, s. 145-154, hvortil henvises.

EKSPEDISJONEN TIL SYDØST-GRØNLAND

Telegrafist Sverre Aaseth, altmuligmann Sigvald S. Brandal og kokk Leif Hals, som hadde overvintret     

Inuit landscape use and responses to climate change in the Wollaston Forland—Clavering Ø region,Northeast Greenland

Geografisk Tidsskrift—Danish Journal of Geography 110(2):155–174, 2010

The Thule culture of the Wollaston-Clavering Ø area is analysed and their settlement pattern as recorded within the area is presented and analysed in relation to the following high arctic seasons: winter, spring and summer. From the analysis it is seen that a defined and stable seasonal mobility between coast, fjords and inland existed and that the “Sirius Water Polynya” off Wollaston Forland and Sabine Ø, holds the key to understanding the human economy and settlement patterns in the research area, as well as in the region.

The cooling of the Little Ice Age, interpreted from the analysed data, does not affect the Inuit exploitation of the research area or their material culture in general. The main Inuit response to the cooling is migration, a response that can only be analysed when Northeast Greenland is studied regionally and interregionally. As migration is defined as an important part of prehistoric ‘Inuit being’, the Inuit made no additional strategies or inventions during the LIA. Inuit migration is, in this way, demonstrated to be a substantial contributor to the Inuit's cultural resilience and to their long-term existence in the Arctic.     

Faunal Remains from the Wollaston Forland—Clavering Ø Region,Northeast Greenland—Thule Culture Subsistence in a High Arctic Polynya and Ice-edge Habitat

Geografisk Tidsskrift—Danish Journal of Geography 110(2):175–200, 2010

The GeoArk project conducted interdisciplinary studies between 2003 and 2008 to investigate the Thule culture (c. 1400 AD until c. 1850 AD) in the Wollaston Forland- Clavering Ø region (74°N). Faunal remains of recent excavations and re-analyses of previous excavations of Thule culture seasonal features, winter houses and middens are presented, with an emphasis on the two winter sites of Fladstrand and Dødemandsbugten. The faunal assemblages showed ringed seal (Phoca hispida) to be the key game species, although, with important contingents of narwhal (Monodon monocerosj and caribou (Rangifer tarandus) Thule subsistence was highly dependent on having a well developed procurement system and the sea- and landscape was used differentially during the annual cycle. Hvalros Ø, located at the recurring Sirius Water Polynya, was used as a seasonal aggregation site especially for hunting walrus (Odobenus rosmarusj) throughout the entire Thule culture era. Being a predictable source of meat and blubber, the walrus was of fundamental importance to the Thule Inuit in order to cope with a harsh high arctic environment. The site locations of the study area revealed a continued similar usage of the sea- and landscape for centuries and the analyses documented only minor temporal changes in subsistence patterns.