Mariskardet på Svalbard

sommeren 1924 var jeg som medlem av Den norske Svalbard-ekspedisjon optatt med botaniske undersøkelser forskjellige steder i Isfjorden. Efter at jeg den første del av sommeren hadde arbeidet i mere kjente trakter på sørsiden av fjorden, kom jeg i begynnelsen av august nordover til Dicksonfjorden. Her fikk jeg sammen med to kamerater, konservator Ove Arbo Høeg og stud. philol. Fridtjov Isachsen, anledning til å foreta lengere utferder til de før næsten ukjente strøk nord for Dicksonfjorden. Resultatene av de botaniske undersøkelser vil bli fremlagt et annet sted. Her skal jeg gi en kort skildring av landskapet omkring overgangen mellem Dicksonfjorden i Isfjordområdet og Wijdefjorden på Nordkysten.     

Utvandringen Fra Norges Bygder I Vårt Hundreår

Ingrid Semmingsens verk »Veien mot vest« er en moderne og vel underbygget avhandling om utvandringen fra Norge. Annen del som kom i 1950, behandler tida 1865—1915.¹ Enhver norsk historiker som behandler dette tidsrommet, vil komme bort i problemer som står i forbindelse med utvandringen.

Ingrid Semmingsen søker å, belyse utvandringsproblemet fra alle sider. Bl. a. gir hun en klar framstilling av hvordan utvandrerstrommen varierte med konjunkturene i Norge og Amerika. Også det sosiale miljø på begge sider blir belyst. En kan lajre meget av kulturgeografisk interesse ved a studere hennes verk.

Likevel er avhandlingen i forste rekke et historisk verk. De kulturgeografiske forhold tas med som et nodvendig ledd for a forklare den historiske utvikling.

Det fins uhyre mengder av spredte opplysninger som lokalhistorikere og bygdegeografer kan utnytte når de skildrer utvandringen og dens betydning for et begrenset område i Norge. For landet som helhet er det nodvendig å, søke til »Veien mot vest« og til offisiell statistikk og utredninger.     

Litt Om Snemålinger

På redaksjonens anmodning skal jeg nedenfor gi et kort utdrag av det materiale som i de senere år er innsamlet av Vassdragsvesenet og andre institusjoner under snemålinger, vesentlig på høifjellet. De målinger det her er tale om foretas ikke i videnskapelig øiemed, men har praktisk betydning til forhåndsbestemmelse av flommen ved nogen av våre viktigste reguleringsbassenger. Det må imidlertid antas at det innsamlede materiale nu er såpass fyldig at det kanskje kan ha interesse også for andre formål.

De felter hvorfra det foreligger måleresultater for en lengere eller kortere årrekke er folgende: Aursundfeltet, Tunhovdfeltet, Kalhovdfeltet og Møsvannfeltet, der alle for storste delen ligger over tregrensen. Som følge herav vil nedborstasjonene som oftest gi for liten nedbør, idet denne som bekjent i vintertiden for en stor del ikke opfanges av måleapparatene. Et illustrerende eksempel pa dette har man i Aursundfeltet, hvor normalnedboren i tiden 1. oktober—1. juli basert på de     

Den Norske Strandflate Med Særlig henblikk På dens Utvikling i Kystområdene På Møre

Et markert trekk ved den norske vest- og nordvestkyst er den småknudrete flate av lavt bergland som ligger som et forland utenfor de høye kystfjell. Den ligger delvis over, delvis under havflaten, og representeres av et mylder av øyer, skjær og grunne havpartier. Til dels danner den en brem av lavt land rundt høyereliggende øyer og halvøyer. Grensen mot det høyereliggende land er i almindelighet meget skarp, og markert ved en bratt skråning som fører fra flatens innerkant og opp til høyder som kan ligge på flere hundre meter.     

Bonitering av strandområder

Bennett, R. G. 1973. Classification of beach areas. Norsk Geogr. Tidsskr. 27, 51–61.

This article discusses problems of delimiting coastal areas for the purpose of recreational planning which is now required by Norwegian law. A method of evaluating and mapping of the recreational value of such areas is presented. It is primarily based on differences in gradient and roughness of terrain, which are considered to be the main factors affecting access to the water and pedestrian traffic.     

Indgået til redaktionen

Edelvang, Karen; Larsen, Michael; Pejrup, Morten: Tidal Variation in Field Settling Velocities of Suspended Sediment in a Tidal Channel. Geografisk Tidsskrift 92:116–121. Copenhagen 1992.

Particles of silt and clay may form large, low density floes when suspended in salt water. The sediment floes have settling velocities much higher than the single small particles constituting them and therefore, the flocculation process may strongly influence the transport of cohesive sediment in estuarine environments. will be described in this paper, the field settling velocities of suspended sediment were investigated in a large tidal channel with tidal current velocities up to 1.3 m/s and depths of about 10 m. The analyses of suspended sediment were made on both bottom and surface samples. For the bottom samples, equivalent median fall diameters in the range 26–98 μm were measured. For surface samples, the range was 15–40 μm. During most of the tidal period, the occurrence of much larger settling diameters near the bottom was due to the suspension of individual sand and silt particles. For the investigated periods, high-tide was the only possible time to observe flocculation influencing the vertical distribution of finegrained sediment in the water column.     

Terrassemålinger i Nord-Odal

Ved arbeider av en rekke nordiske forskere gjennem de senere år (Gunnar Holmsen, Fridtjof Nansen, Wilhelm Ramsay, V. Tanner, Th. Vogt, L. von Post o. fl.) er man begynt å anse de tydeligste av de gamle strandlinjer i Fennoskandias randområder for transgresjonsmerker. Hermed har man fått et nytt middel til »parallellisering« av strandlinjene på forskjellige lokaliteter. Størst betydning har dette hittil fått for opfatningen av de strandnivåer som Tanner har kalt b-linjen og f-linjen, d. e. Tapesnivået og det nivå som i Nord-Norge har vært kalt den »senglaciale marine grense«. Med sitt nivådiagram har Tanner villet vise at landets hevning i Fennoskandias randområder er foregått på en slik måte at proporsjonaliteten mellem høidene for for de forskjellige isobasflater finnes bevart fra sted til sted (Tanner 1930, pl. III, 1 og 2).     

Våre Breers Tilbakegang

For Svartisen har jeg sokt å foreta en liknende beregning av bremassens minking, som den jeg har foretatt for Jostedalsbreen (Norsk Geografisk Tidsskrift, Bd.VIII, H. 8, 1941, side 273 ff.). Jeg har herunder brukt vannforingsmålinger i Fykanåen i Glomfjord, som har tillop f ra et ganske betydelig omráde, 90 km², av Svartisen og til sammenlikning målinger i Rosåen, som ligger sonnafor og i Sundsfjordelven nordafor.     

Håndværk og mindre industri i centrale byområder

Andersen, Hans T. & Engelstoft, Sten: Håndværk og mindre industri i centrale byområder. Geografisk Tidsskrift 83, 35–42, May 1, 1983.

The paper attempts to elucidate problems related to small manufacturing industries in central urban areas. The last 10 years' development within this type of industry in two medium-sized Danish towns is demonstrated, and their general conditions are analysed.     

Skagerakmorenen på Jæren

Jæren er efter norske forhold et ualmindelig bredt og lavt forland, eller randområde. Det ligger i navnet; Jaðar, eller Jare, betyr rand. Jæren danner Norges sydvestkyst mellom Egersund og Stavanger, eller egentlig mellom Ogna, nord for Egersund, og Hafrsfjord, og omfatter bortimot 1000 km². Halvparten av dette er lavt sletteland med høyder under 100 m. Dette er L?gjæren eller Flatjæren. Mot øst, særlig i den sydlige del, har landskapet en høyere avdeling, såa å si en annen-etasje, med høyder på 150 til godt og vel 250 m. Øst herfor igjen støter Jæren mot Dalanes fjelland med vanlig sydnorsk relieff. Mot vest er Jæren skilt fra Nordsjøens grunnhav eller bankeområder av Den norske rennes nordvestlige, oppgrunnende del.     

Et forsøk på måling av landets hevning 1839—1939

I 1839 blev der på foranledning av daværende Kanal-, Fyr- og Havneinspektør C. J. Schive hugget merker i fjellet på en rekke steder langs kysten fra Oslofjord til Namsos til markering av datidens havnivå. På Sør- og Østlandet, hvor tidevannet er lite fremtredende, blev »daglig Vann« angitt ved en enkel horisontal strek, mens der på Vestlandet og nordover blev hugget to merker, et for »høit vann« og et for »lavt vann«.     

Roald Amundsens 75-års dag

I anledning Roald Amundsens 75-års dag, som f alt midt i ferietiden, den 16. juli, hadde Det Norske Geografiske Selskab og Norsk Polarklub innbudt sine medlemmer til å være til stede ved en enkel høytidelighet i hans hjem på Svartskog, søndag den 21. September kl. 12. Her ble deltagerne, i alt et hundretalls personer inklusive åtte av hans gjenlevende medarbeidere, ønsket velkommen av oberst Bernt Balchen, Norsk Polarklubs formann, som ga.ordet til kommandør B. L. Gottwaldt. Denne holdt deretter følgende minnetale:

»Vi er i dag kommet sammen her i Roald Amundsens gamle hjem »Uranienborg« på Svartskog for å minnes ham i anledning av hans 75-års dag, som fait på siste 16. juli.     

Russernes Syn På Oppdagelsen av Spitsbergen

I vesten er det alminnelig anerkjent at Spitsbergen ble oppdaget i 1596 av en hollandsk ekspedisjon med W. Barents som skipper. Imidlertid finnes det i Islandske Annaler en beretning om at i 1194 ble«Svalbards funndr» — Dette gjentas i 8 forskjellige håndskrifter. «Svalbard omtales videre i Sturlaboks innledning til Landnåma, Olav Trygvasons saga, Hauksbok og i Ivar Bårdsens saga. 1 disse skrifter, som delvis er avhengige av hverandre, gis det temmelig likelydende kursforskrifter i forbindelse med seilas til Svalbard» (Ingstad, 1948, p. 21). Svalbard ligger «nord i havbotten». (For øvrig se Mathisen, 1957, p. 7, 8).     

Våre Arktiske Værstasjoner

Det var en svær storm som herjet i Det Sorte Hav i 1854 som gav støtet til oprettelse av de meteorologiske institutter. Stormen overrasket den franske og den engelske flåte ved Krims kyst og medførte bl. a. tapet av krigsskibet »Henri IV«. En til to dager tidligere hadde stormen herjet i Vesteuropa og dens gang kunde forfølges like til Sortehavet. Det franske krigsministerium kom da på den tanke at det hadde været mulig å underrette flåten om at stormen nærmet sig og således hindret ulykken. Den bekjente franske astronom Le Verrier fikk i opdrag å undersøke saken og efter hans forslag blev så i 1855 den første værvarsling oprettet.     

Finske Slektsnavn Og Stedsnavn på Finnskogen

Bøndene i Savolax, Finnland, har fra meget gammel tid hatt og brukt særpregede slektsnavn. Alle innflytterne til de norske Finnskogene kjente sine slektsnavn. Solør-flnnene brukte dem lenge og holdt dem ved like iallfall sig imellem. Hertil bidrog Karl Aksel Gottlunds opfrisking av dem i 1820-årene svært meget. De norske embedsmenn — især prestene — spurte gjerne bare efter fornavn og farsnavn med tilføielse av -sen, og disse navn er da for det aller meste blitt innført i dokumenter og protokoller. Således flnnes det i folketellingslistene fra 1664—1666 ikke et eneste finsk slektsnavn. De første sadanne begynner imidlertid allerede samtidig å optre i tingprotokollene, der de i lang tid fremover er å finne.

Matriklen av 1665 har noen ganske få flnnenavn; men i det spesielle finnemanntallet av 1686 — optatt av foged og sorenskriver i forening — vrimler det av dem. Endelig har Karl Aksel Gottlund sacrdeles fyldige navnelister i sine dagboker (1821), fra     

Norske stedsnavn på karter fra middelalderen

De eldste europeiske middelalder-kartene kjenner ikke andre norske stedsnavn enn landsnavnet (Norwegia, Noreya, Nonweci), visstnok tidligst overlevert ca. 1100.¹ Om lag like tidlig er Islands navn kjent. Det er først hos arabiske geografer vi finner opplysninger om lokalnavn i vårt land, tidligst i Edrisi's store geografiske verk fra midten av 12. hå.² Ingen arabisk geograf har visst så mye om Norden som Edrisi. Best underrettet er han om Danmark, om Norge og Sverige vet han mindre. Edrisi hadde gjort mange reiser, bl. a. til Spania og til kystene av Frankrike og England. I lengre tid oppholdt han seg på Sicilia, ved hoffet til normannerkongen Roger II, som han laget sin geografi og sitt kartverk for (fullført 1154). Sine opplysninger om Norden har han trolig fått hos normannerne på Sicilia eller kanskje også i Normandi.     

Breranddannelser På Modum og i Snarumsdalen

I 1827 foretok professor B. M. Keilhau sin bekjente reise til Spits-bergen på seilsluppen »Haabet«, som var leiet av en tysk reisende, Barto von Löwenigh. Keilhau var også i land på Bjørnøya. Han har beskrevet reisen i en bok: Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828. Chr.a 1831.

Keilhau benyttet anledningen til å foreta en rekke videnskapelige studier og innsamlinger. Det var ikke alene geologien som interesserte ham, men også botanikk og arkeologi. Hans beskrivelser og samlinger er meget verdifulle, og hans reise må betraktes som en pionerferd for Svalbards videnskapelige undersøkelse.

Professor Keilhau var også en meget dyktig tegner, og i hans bok er reprodusert tre billeder. Men disse er ikke de eneste han har laget.     

Praktiske og juridiske spørsmål opstått under grenseopgangen mellem Norge og Finnland 1925

Foranledningen til nærværende artikkel er en brosjyre på fransk av Kyösti Haataja utgitt i Helsinki i Finnland i 1927¹:

»Questions Juridiques surgies lors de la Révision de la Frontière Finlandaise entre le Golfe de Bothnie et l'Océan Glacial«. Brosjyren er trykt i Fennia 49, no. 1, 1927.

I brosjyren gjengis for flere av de behandlede spørsmåls vedkommende hvad der taler for den finske opfatning av sporsmalet, mens de grunne som dikterte de norske delegertes opfatning — således som den er gitt uttrykk i protokollen over grenseopgangen, kun ufullstendig gjengis. Når derfor Finnlands 1. delegerte under grenseopgangen 1925, överdirektör, juris, dr. K. Haataja, henvender sig til offentligheten og setter de under grenseopgangen opståtte sporsmal under diskusjon, er ogsa en fremstilling fra norsk side pakrevet for dem som vil danne sig en helt upartisk mening om de i den finske brosjyre behandlede sporsmal.     

Avsmeltningen På Jostedalsbreen I Forhold Til Lufttemperaturen

Den varmetilførsel, som bevirker avsmeltning av sne og is på en bre er i det vesentlige

1. Konveksjon fra luften, nar dennes temperatur er over 0° C.

2. Innstraling.

3. Kondensasjon av luftens vanndamp.

4. Nedbor i form av varmt regn.

5. Jordvarmen.

De to sistnevnte faktorer må antas å. vaare helt ubetydelige på Jostedalsbreen. Innstråling og kondensasjon har derimot stor virkning. Men det foreligger ingen observasjoner, hvoretter virkningens størrelse og dens variasjon fra ar til annet kan bestemmes. Kønveksjonen er avhengig av vinden, og denne har man ikke materiale til å bedømme.

Hva angår tilskudd til bremassen i form av sne og rim har man ikke noen direkte observasjoner av det. Men man har målinger av nedbøren på. lavere liggende steder i nserheten, så man tilnærmet kan anslå nedbøren på breen etter dem og etter avløpsmålinger i vassdragene.

Som det fremgår av foranstaende er det av meteorologiske faktorer bare sommertemperaturer og snenedbor, som en beregnet veksling av bremassen kan sammenstilles med.     

Kartprojeksjoner Anvendt I Norges Geografiske Oppmåling

Menneskene begynte tidlig billedlig å fremstille deler av jordens overflate som kart, men etter hva det nå med sikkerhet vites var det først grekerne som i noen århundrer før Kristus ble klar over jordens kuleform og dermed over vanskelighetene ved å utfolde deler av eller hele jordens overflate til en plan flate. Hva enten nemlig jordens matematiske overflate betraktes som en ellipsoide- eller kuleflate, lar den seg hverken helt eller delvis utfolde til et plan. Kartografene må derfor benytte kunster når jordoverflaten skal fremstilles som et plant kart. Kunsten består i den måte hvorpå meridianer og breddecirkler (paralleller) konstrueres; for — når de er konstruert — kan vedkommende område på jorden avlegges på sin plass, idet et eller flere steders geografiske lengde og bredde bestemmes ved astronomiske observasjoner eller stedenes beliggenhet bestemmes på annen måte. Områdets topografi kan da kartlegges og inntegnes i forhold til disse punkter.